United 93 -- "Let’s Roll!"

Kl 10.03. 11. september 2001. Den fjerde flykapringen. Krasjlandingen i Pennsylvania. Nå som dokufiksjon om en terroraksjon:

I den kinoaktuelle filmen United 93 kaver et dusin amerikanere seg opp midtgangen i det kaprede ruteflyet. Truet på livet bestemte de seg for å overmanne de fire flykaprerne. med spark, slag og bruk av bestikk som våpen. Araberen med selvmordsbomben rundt livet, hadde visstnok en falsk bombe, eller så klarte han ikke å detonere den før han ble meiet ned av de fremadstormende. Deretter kastet passasjerene seg mot døren til cockpiten der en terrorist satt bak spakene. De paniske passasjerene var ikke vant med å slåss. Klossete neveslag fra fortvilte og angstfulle mennesker redd for å dø. Og det gjorde de – etter et voldsomt basketak der fremme mellom instrumentene i cockpiten. Flyet virvlet ned mot bakken, hverdagsheltene i flynesen klarte ikke å rette det opp før det traff bakken.

Den amerikanskproduserte filmen regissert av Paul Greengrass er drivende, og noe kritisk til amerikansk luftfartsmyndighet og militær beredskap. Men ikke kritisk nok. Til forskjell fra slike uavhengige filmskapere som de bak Paradise Noweller Good Night, and Good Luck,1 er dette mer en Hollowood-film.

Ja, hvor mange er det likevel som nå sitter igjen med United 93som den “reelle hendelsen” i sin bevissthet? Eller skremmende fiendebilder av svette anspente arabiske terrorister?

Filmen har basert seg på den amerikanske offisielle forklaringen av hendelsen – at flyet styrtet som følge av basketaket med terroristene. Men nå fem år etter 11. September er det litt for mange urovekkende detaljer og hemmelighetskremmeri rundt hendelsene (se denne avis og de to foregående utgaver).2 Det er edrfor mange som engasjerer seg, som fremdeles evner å stille spørsmål ved tingenes tilstand. Nå er det også en del teori om 11. September som ikke henger på greip (se også Den digitale kontrainformasjonenside 8). Men vi må diskutere dette i full offentlighet – uten enkelt bare å bli avvist som konspiratør. Det er mye vi gjerne skulle visst mer om.

For det å stille spørsmål er “tenkningens fromhet”, slik den tyske filosofen Martin Heidegger en gang formulerte det. Nå er ikke jeg så from egentlig, men min anarkistiske legning inspireres av myndigheters hemmelighold, dårlige bortforklaringer eller folk som forsøker å få oss til å holde fingrene fra dette fatet.

Så hva skjedde egentlig med United flight 93? Det er nemlig flere grunner til å tro at ruteflyet ble skutt ned av et amerikansk jagerfly – for å hindre at skulle treffe White House eller Capitol i Washington DC.

Og at amerikanske myndigheter politisk har valgt å skjule det av redsel for kritikk. Tenk deg bare hvilke konsekvenser det ville hatt om amerikanerne selv hadde forårsaket drapet på 40 av sine egne Og ikke bare blitt angrepet utenfra? 11. September ville da ikke vært den samme “nyttige” terror-historien for alt hva Bush-administrasjonen har kunnet legitimere siden.

Den nye boken til Rowland Morgan, Flight 93: What Really Happened On The Heroic 9/11 ‘Let’s Roll’ Flight,3 som kom ut 24. August, gir nå et annet bilde enn den offisielle amerikanske forklaringen: Sannsynligvis ble flyet skutt ned. Både filmen og den offisielle forklaringen sier at de militære jagerne ikke rakk nærmere enn 20 mil unna. Men Jim Brant, som arbeidet ved en av innsjøene der vrakdeler ble funnet, fortalte at han hørte lyden av jetjagere over seg, for så å se flammer reise seg mot himmelen. Da han så opp så han et hvitt fly sirkle over vrakstedet: “Det minnet meg om et kampfly” sier han. Tolv øyenvitner har sagt at de faktisk så jetjagere samtidig. Flere forteller at de så et “hvitt jagerfly” kretse rundt ruteflyet både før og etter ulykken. Andre at de så en F-16 nærme seg og fyre av hva som antakelig var to Sidewind raketter, der en av dem traff en av flyets motorer, hvoretter “flyet falt ned som en stein”. En har også fortalt at FBI ikke ville notere hennes redegjørelse, da de påsto at det ikke var noe fly der.

Man fant heller ikke igjen stort av de tunge motorene der flyet skulle ha krasjet. Jagerne kan ha avfyrt en varmesøkende rakett – som en Vietnam-veteran blant vitnene sa at han gjenkjente lyden av – kan ha splintret en jetmotor og forårsaket at flyet styrtet.

Tidspunktet for nedslaget er også mistenkelig. Myndighetene, FBI og undersøkelseskommisjonen rapporterte at flyet traff bakken 10.03 basert på ruteflyets “Black box” – et tidspunkt som også gjengis på rulleteksten i filmen United 93. Men fire(!) seismologiske stasjoner i nærheten rapporterte 10.06 (med en nøyaktighet på pluss/minus 2 sekunder…). Så det finnes to krasj-tider… Men hvorfor et slikt hemmelighold rundt opptaket fra flyets Black Box? Det har aldri blitt offentlig frigitt, og kan derfor ha blitt manipulert med. For hva kan ha skjedd i de siste tre minuttene? Først året etter, fikk etterlatte – etter lenge å ha måttet utøve press på myndighetene – under streng sikkerhet på et hotell i april 2002 høre lydopptaket: De gjenforteller at de kunne høre kamp ombord i flyet 9.58, og deretter en “rushing sound” klokken 10.03. Som Morgan påpeker, kan lyden stamme fra luftstrømmer etter at flyet ble truffet og gjennomhullet.

De amerikanske myndighetenes forklaringer varierer, informasjon holdes mistenkelig skjult for oss.

Kampen mot terroristene i Flight 93 ble fort utnyttet i 2001: Og spesielt passasjer Todd Beamer sin telefonsamtale fra flysetet med en nødoperatør på bakken. Den 15 minutter lange samtalen endte med et “Let’s Roll!” før de stormet oppover midtgangen. Utrykket ble nærmest et varemerke på Bush sin “Krig mot terror”. Han erklærte allerede den 20. september med Beamers enke ved sin side et “avgjørende øyeblikk i USA historie”. Litt senere fulgte Irak-krigen med følgende tale: “Vi har vår marsjordre. Mine kjære medborgere… Let’s Roll!”. Og hva med mannskapet som på dekk på et krigskip underveis til Irak sto i “Let’s Roll!” bokstavformasjon? Og ikke bare ble enken selv avfotografert ved siden av et jagerfly med logoen “Let’s Roll!” på siden, hun utga også boken med denne tittelen på omslaget av patriotiske amerikanske Stars and Stripes – som på toppen av den syvsifrede dollarerstatningen fra myndighetene, ga henne en sekssifret kontrakt.

Og samtalen med Beamer? Nødoperatør Lisa Jefferson kom med sin bestselger Called– historien om hvordan hennes liv ble forandret av Todd Beamers oppringning. Til din orientering kan jeg opplyse at hun jobbet i Verizon Corp, et selskap med høysikkerhetsoppdrag med telekommunikasjon for amerikanske myndigheter til 750 millioner dollar. Dessuten fulgte hun verken forskriftene om at alle nødanrop skal spilles inn, eller koblet mannen videre til hans kone – kona fikk ikke en gang beskjed om samtalen, som operatøren angivelig skulle ha lovet å gi. I denne samtalen skal Beamer ifølge Jefferson ha “kalt på Gud” og sitert et bibelsitat med operatøren – noe hans kone ikke kjente igjen. Så var det egentlig Beamer operatøren hadde snakket med?

Vrakplassen nær Shanksville i Pennsylvania inneholdt dessuten for lite av flyet: Skal man tro at et Boeing 757 på 155 fot, pluss to motorer på til sammen 6 tonn, bare skulle ha forsvunnet 10 meter rett ned i bakken som påstått? Hva da med flydelen på størrelse med et middagsbord funnet i en innsjø 3-4 km unna? Eller metallfragmenter opptil 15 km unna? FBI påsto at slikt kunne ha blåst dit – selv om vinden ikke var nevneverdig…

Alt FBI skulle finne fra passasjerene der flyet presset seg sammen ned i bakken, var et pass tilhørende en av terroristene, samt et rødt halstørkle – et slikt vi ser kaprerne bære i United 93.

Det er mulig at Morgan har rett: “Jeg tror at Flight 93 godt kan ha blitt overlagt skutt ned som en måte å stoppe det fra å nå sitt endelige mål. […] Det var til og med en mistanke fra FBI, men satt til side da et rystet Amerika klamret seg fast i den offisielle versjonen av uselvisk ofring og rå patriotisme.”

Man kan heller ikke utelukke at det var en bombe som gikk av, men normalt ville man da hatt et milelangt spor av flydeler – slik som med Lockerbee.

Spørsmålet er hva som egentlig ble skjult i de siste tre minuttene på flyets Black box. Har det slått deg at passasjerene også virkelig kunne ha overmannet terroristene? Med flyveren blant passasjerene endelig bak spakene, etter at flyet vinglete hadde forsøkt å unngå å bli skutt ned. Da, nettopp når det ble rettet opp, kunne det ha blitt et lett mål for militærjagernes raketter. At opptaket egentlig kan ha skjult jubel, rett før rakettene traff dem?

– En slik flause ville aldri kunnet legitimert den “utrulleringen” og våpenbruk som fulgte fra Bush-administrasjonen.