Tintin i Tana

Vi har alle sett hvordan lysluggede Tintin snor seg ut av den ene knipen verre enn den andre. Dette halvåret har den belgiske nasjonalhelten blitt innhentet av en fortid de fleste av oss sikkert hadde glemt han hadde. Kongoleseren Bienvenu Mbutu Mondondo mener albumet Tintin i Kongo er rasistisk og må forbys. Derfor har han reist rettssak mot seriens rettighetshaver Moulinsart og forlaget Casterman.

Det var i sitt andre eventyr, utgitt i 1931, at Tintin dro til Kongo, som den gangen var belgisk koloni. Her havner han i et gangsteroppgjør, der noen av Al Capones kumpaner forsøker å overta diamantproduksjonen i landet. De tidligste albumene i serien er røft tegnet med en grovkornet humor, som når Tintin unnslipper et sint nesehorn ved å sprenge det med dynamitt. Enda mer notorisk er sekvensen der Tintin besøker en skole og underviser i geografi. “Kjære venner,” sier han til de kongolesiske barna, “i dag skal jeg fortelle dere om landet vårt: Belgia.” Det er koloniherren som er på besøk. I en annen sekvens reparerer han et havarert tog for den hjelpeløse lokalbefolkningen. I den nye, fargelagte versjonen av Tintin i Kongo, som kom i 1946, er geografitimen byttet ut med matte og kongoleserne snakker et mer forståelig fransk, men holdningen er fortsatt nedlatende. Befolkningen framstilles som naiv og doven, et land av barnslige sjeler.

En ikke unaturlig, umiddelbar reaksjon på Tintins paternalistiske framferd er at han burde ta seg en tur hit til landet også for å få skikk på jernbanen. Den slags kan vi humre av. Tintins trøbbel i hjemlandet denne våren er derimot ikke noe å le av. “J’accuse,” proklamerer Bienvenu Mbutu Mondondo harmdirrende, og anklager albumet for å være “støtende og nedsettende mot alle kongolesere”.1

Rettssaken har blitt halvårets store tegneserienyhet, og har også nådd nordiske medier. Politiken, Aftenposten og VG har i tur og orden hatt store oppslag om at nå faller dommen om Tintin er rasist.2 Hver eneste gang har avgjørelsen blitt utsatt. Det pikante i saken er at Mondondo har rett, men likevel ikke bør få rett. Mer om det senere. For å si noe om hva vi kan lære av Tintins 80 år gamle fordommer, tar vi veien fra Brussels domstolsapparat til en mer direkte kjennelse fra norske skoleelever.

Jeg fikk selv en Tintin i Kongo-opplevelse da jeg holdt tegneseriekurs ved den samiske skolen i Tana. Gjennom Den kulturelle skolesekken besøkte jeg skoler på kryss og tvers av Finnmark, slik jeg tidligere har holdt kurset for et hundretalls skoler på Østlandet. En av bilderutene jeg har pleid å vise for å demonstrere bruken av snakkebobler er hentet fra Frode Øverlis nittitallserie Deep Shit Junkies, fra humorbladet Pyton. En morsom tegning med tydelige typografiske effekter, der en karikert vokalist vræler ut sangen i fet skrift og versaler. Det var derimot innholdet i snakkeboblen elevene i Tana merket seg.

Straks bildet kom opp på lerretet ble det småprat blant de ellers morgentrøtte elevene. Det tok litt tid før jeg skjønte hva de mumlet om, men så tok jeg tegningen. Eller rettere sagt teksten. Jeg hadde lest og kommentert snakkeboblen så jeg kunne den ned til hvert eneste utropstegn, men det var først nå jeg ble oppmerksom på hva som faktisk står der. Vokalisten skriker: “Vi hater pudler og gamle damer! Vi hater purken og scooter-samer! Vi driter i dass og folk med flass! Vi speller gittar og vi speller bass! Vi digger en fis for enhver pris – for vi er The Deep Shit Junkies!!!” Trolig var det et klokt valg av Frode Øverli å satse på Pondus og ikke poesien. Nå var det ikke nødrim og vaklevorne verseføtter som provoserte i Tana, men “scooter-samer”. “Hvorfor hater han samer?” spurte en av elevene, med støttende blikk fra de andre. For Frode Øverli handlet det nok mer om å få til et enkelt enderim enn å spre samehat, men en tegneserie kan leses på mange måter.

Det er lett å forstå elevenes reaksjon. De fikk meg også til å tenke på hvordan mange norske tegneserier i for stor grad baserer seg på reaksjonære fordommer for å score lettvinte humoristiske poenger. Den problemstillingen var nok ikke de nå årvåkne ungdomsskoleelevene veldig interessert i, så jeg forsikret dem i stedet om at vokalisten ikke mente det slik – og klikket videre til et eksempel på en tegneserie uten tekst. Resten av skoleturneen hvitsladdet jeg akkurat den verslinjen. Frode Øverli får ha meg unnskyldt, men en viss sensur kan være påkrevd når magefølelsen har tatt ferie.

Humorserier er en dominerende sjanger på det norske tegneseriemarkedet. Mange, for ikke å si de fleste, av dagens populære serier kan spores tilbake til Pyton. Bladet debuterte i 1986 og holdt det gående i over ti år, med lisensutgaver både i Finland og Sverige. Pyton er kanskje mest kjent for å ha gitt plump rumpehumor et ansikt, men hadde en enorm betydning for utviklingen av kommersielle norske tegneserier. Pondus-skaper Frode Øverli, Donald-tegner Arild Midthun (med dekknavnet Arnold Milten) og Radio Gagas Øyvind Sagåsen, for å nevne noen, lærte alle faget i Pyton. Bladets røffe humor satte tonen for senere serier. Frontfiguren Dølle Døck var ikke bare Donalds slibrige fetter, han var også neandertalerversjonen av Pondus. Dølles verden besto av øl, fotball, damer og homohets, bare med et mer desperat og ufint tilsnitt enn i de nyere seriene.3

Forbildet for Pyton var amerikanske MAD, skapt av Harvey Kurtzman i 1952. Harvey Kurtzmans tegneserier tok uskylden på amerikansk populærkultur. Satiren hans fostret en kritisk mediebevissthet som ikke bare preget de senere undergrunnstegneseriene, men også et TV-program som Saturday Night Live eller kanalen Comedy Central.

Mens MAD uttrykte tidsånden, levde Pyton i sin egen verden. Pyton kan, men bør neppe, leses som ekstrem postmodernisme. Snarere gjorde Pyton det satiriske opprøret som lå i MAD til nonsens. Bladet oppsto ved at de som laget Norsk MAD ville tegne og skrive råere humor. Pytons rølp kunne kanskje der og da oppleves som vågal, men i ettertid er den langt mindre utfordrende enn satiren MAD sto for. Lest i dag framstår Pyton verken som antiautoritær eller grenseoverskridende i en større samfunnsmessig sammenheng. Tvert imot la Pyton grunnlaget for selvbekreftende og fordomsfull humor.

Denne fordummende humoren kommer tydeligst til uttrykk i landeplagen Pondus. Siden Frode Øverli startet serien i 1995 har den etablert seg som tidenes mest populære norske tegneserie, med flere hundre tusen lesere i aviser, blader, bøker og på nett. Pondus er sjåvinistisk og baserer nesten all humor på fordommer. Serien er særlig kvinnediskriminerende og homofiendtlig. Det er kompispratens storkjeftede holdninger som gjennom serien blir løftet ut i offentligheten.4

Verdisystemet i Pondus er ytterst enkelt. Serien dyrker fotball, fisking, øl, whisky, kraftig mat, poker, rock og tv. Den er imot frisører, popmusikk, menn som selger klær, poesi, lærhomser, vin og gourmetmat. Macho-Pondus jakter på innsjøens største rugg, han takler hardt på fotballbanen og er ute av stand til å vaske klær. Fienden er menn som ikke er menn: latterlige tøffelhelter representert ved naboen Harold, og de homofile som enten er komiske eller truende. Homofile klovner er for eksempel de som trasker rundt på åpen gate i lær og netting med binders gjennom hodet. “Sånn går det med folk som ikke spiller fotball!” sier Pondus til sønnen. Homofile monstre er muskuløse og vellystige karer. Når kompisen Jokke havner i fengsel etter å ha overfalt sin egen mor, må han dele celle med to svære karer. Den ene er iført helsetrøye, trefot og jernkrok, og har “Per” tatovert i et hjerte på overarmen.

Utgangspunktet for komikken i en del av stripene er menns angst for å ta på andre menn. Når Pondus forsover seg, tyr kona og sønnen til hudkontakt med en oppblåsbar kraftkar og musikk av Village People. Det er særlig i forholdet mellom Pondus og Jokke at denne berøringsredselen er tydelig. Jokke er jovial og klengete, mens Pondus er reservert og bekymret for hva omgivelsene kan tro om dem.

Latterliggjør Øverli persontypene han karikerer, eller er det fordommene han rammer? Svaret er mest det første, men serien må leses mer som en ufin spøk enn bevisst uthenging. Stripene med for eksempel homofile, kunstnere og bilmekanikere er basert på en instinktiv gjenkjennelse i leserens egne fordommer. Humoren problematiserer overhodet ikke holdningene, men bekrefter snarere på sitt karikerte vis at her må det være en kime av sannhet.

Mens satire av natur er antiautoritær, sparker norske tegneseriers karikatur vel så mye nedover som oppover i samfunnsordenen. Vi har noen unntak. Lars Lauviks EON har flere ganger gått i strupen på profilerte samfunnstopper. Både Karine Haaland og Christopher Nielsen snur om på vante rollebilder, særlig Nielsen gjør samfunnets outsidere til hovedpersoner på en uventet måte.5 De fleste følger imidlertid i sporene til Pyton og Pondus. Vi ser det i de uetablerte seriene på webportalen Nettserier.no, og vi ser det i kjente serier som Øyvind Sagåsens Radio Gaga og Torbjørn Liens Kollektivet.6 Blant hovedpersonene i Liens serie er en ung muslim og en lesbisk kvinne. Innimellom overrasker serien med frigjørende poenger, men for det meste fungerer den stigmatiserende i ekstremkarikaturen av den karslige nordnorske kvinnen og muslimens fundamentalistiske familie.

Frode Øverli vet å bruke fenomener og fordommer som de aller fleste har et forhold til. Derfor har Pondus blitt en folkehelt. Serien utfordrer ikke den irrasjonelle intoleransen vår. Tvert imot henger den igjen i fortidens verdier, og gir en daglig bekreftelse av at det som er annerledes er rart. Vi kan jo bare spekulere i hva slags rettssaker som vil versere for domstolene om Pondus i 2090.

Hva er det med Tintin som gjør at det blir rettssak i 2010 av et åtti år gammelt album? Allerede da serien debuterte 10. januar 1929 i den belgiske avisen Le Vingtième Siécle framsto reporteren Tintin som en vestlig globetrotter med høyt utviklet speiderånd. Tintin er en av verdens mest populære tegneserier, med nærmere 200 millioner solgte album. Mye av grunnen til at Tintin har fenget lesere gjennom flere generasjoner er at serien er det definitive vestlige tegneserieeventyret. Den handlekraftige Tintin er garantisten for at det gode og rasjonelle seirer, i en eksotisk verden av naive villmenn, regnende meteorer og eksentriske personligheter som Kaptein Haddock, Professor Tournesol og Madame Castafiore (for øvrig seriens eneste markante kvinneskikkelse).7

Et viktig tema i alle biografier om seriens skaper Hergé er forholdet til den nazistiske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Redaktøren for avisen Le Vingtième Siécle var Norbert Wallez, en fundamentalistisk katolikk som mislikte jøder og beundret Mussolini. Det er liten tvil om at hans ideologiske oppfatninger preget Hergé. En annen impuls kan ha vært den fascistiske rexist-bevegelsen, som i mellomkrigstidens Belgia kjørte kampanjer for kristen-moralsk opprustning. Lederen og senere SS-offiseren Léon Degrelle hevdet på sine eldre dager at han var rollemodellen til Tintin. Under krigen ble Tintin trykt i den tyskvennlige avisen Le Soir. Etter frigjøringen ble Hergé arrestert flere ganger, men anklagene ble trukket uten dom.

Samtidig som Hergés tegnestil og fortellerøkonomi har vært et forbilde for flere generasjoner serieskapere, har seriens ofte utdaterte ideologi og holdninger blitt et symbol på det gamle, kolonialistiske Europa. Når Joann Sfar i en av 2000-tallets store franske serier, Rabbinerens katt,8 tar for seg toleranse og konfrontasjon mellom jødedom og islam i Afrika, er nettopp Tintin i Kongo en av de mest direkte og sentrale referansene.

Det er ikke bare i belgiske domstoler at Tintin fortsatt har kraft til å provosere. På et skolebesøk i Oslo var det ikke Frode Øverlis scooter-samer elevene brydde seg om, men et eksempel fra Tintin. Poenget var denne gangen å vise Kaptein Haddocks visuelle vokabular, med hodeskaller, lynnedslag og g-nøkkel som metaforer for banning, men han sa også noe i ruten ved siden av: “Ikke noe å gjøre med! Jeg har prøvd alt, de har fått Mekka på hjernen… Man får mer ut av å slå i en dyne!” Flere av elevene spurte synlig fornærmet hva han mente med “Mekka på hjernen”. Eksemplet er hentet fra albumet Det sorte gull, som paradoksalt nok handler om menneskesmugling og utnyttelse av afrikanere.

Bienvenu Mbutu Mondondo påberoper seg en belgisk lov fra 1981 mot rasisme, og det er liten tvil om at Tintin i Kongo er rasistisk. Slik sett kunne han få medhold i kravet om å forby albumet eller i alle fall utstyre det med en advarsel om rasistiske holdninger slik den engelske utgaven allerede har. Når Mondondo likevel ikke bør få rett, er det fordi albumet først og fremst er et tidsdokument. Tintin er et talende uttrykk for et kolonialistisk syn på Kongo og afrikanere som var vanlig på 1930-tallet. Vi kan ikke forby historiske kjensgjerninger, uansett hvor ubehagelige de er, men vi må kritisere og diskutere dem.

Allerede i 2007 anmeldte Mondondo albumet, men straffesaken har ikke blitt reist. Etter tre års fortielse har han nå reist en sivil sak, som foreløpig har stanset i prosedyrespørsmål.9 Derfor er det belgiske rettsapparatets håndtering av saken vel så skammelig som Tintin i Kongo.