Det pågående møtet

Hva mener vi med “integrering av den andre – den fremmede”? Hva skal integreres? Og inn i hva? Hva er integrering? Er ordet, forestillingen, i det hele tatt brukelig? Muslimene forstår ikke mine vitser. De hisser seg opp. Har hun ikke humor? Hvorfor er hun ikke som meg?

La oss begynne med det hjemlige, det kjente: En tidligere elsker, venninne eller kompanjong kan etter år med nært og blomstrende samkvem – i eller etter en dyp konflikt – plutselig framstå som ufordragelig for oss, ja, så uspiselig at vi ikke en gang utholder å befinne oss i samme rom som personen; vi ønsker hverandre dit pepperen gror. Vi tåler knapt nok synet av henne. Fordi vi har sett helt nye og svært usympatiske sider ved henne som vi tidligere ikke hadde sett? Fordi hun med sin nye dominerende framtreden truer min integritet? Eller er det min egen reaksjon – det som kom fram i meg som en mørk kraft i konflikten – jeg ikke tør utholde, eller bli påminnet om? Uansett er reaksjonen vår: få henne vekk, fjern årsaken til mitt ubehag, gi meg fred!

Fjern årsaken til mitt ubehag, gi meg fred!

I tilsvarende bitre konflikter på arbeidsplasser, i frivillige organisasjoner, venneflokker, aksjeselskap eller partilag løses striden, som kan gå på kryss og tvers av gruppen, som regel på samme måte, ved å utstøte en fraksjon eller en enkelt person av laget. Ved å definere hva gruppen mener å være årsaken til konflikten, og å fjerne dette fremmedelementet, dempes den indre konflikten i gruppen. Samtidig styrker utstøtelsen samholdet mellom de gjenværende. Endelig er de borte! Vi har alle deltatt i slike prosesser, eller vært ofre for dem, i en eller annen form. Vi innrømmer det nødig. At en skremmende stor likhet mellom de stridende partene kan være selve årsaken til eskalering av konflikten, gjør ikke minnet om den enklere og lysten til å begrave minnet mindre.

Eldre religioner hadde innebygde mekanismer for å iscenesette slike “konfliktdempende” utstøtelser når begjæret, misunnelsen eller indre stridigheter truet gruppen med eskalert vold og oppløsning – ritualisert og gjentatt skjedde det gjerne i form av en ofring eller bortjaging av en tilfeldig definert syndebukk. I det sekulariserte samfunnet finnes ikke slike mekanismer, annet enn i spontan form. Rettsvesenet har foreløpig ikke vist seg i stand til å hindre utstøtelser i spontan form.

Når krybben er tom, bites hestene

Grupper som kommer under stort press eller er på vei inn i dype indre konflikter, svarer raskt med å peke mot en fiende for å lette trykket, løse den indre konflikten. Når krybben er tom, bites hestene. Når vi føler oss direkte truet, fjerner vi trusselen, og plasserer den utenfor oss. Sagt på en annen måte: Hvor dårlige skal de gode tidene bli før vi ikke lenger greier å dekke over dype underliggende forskjeller eller potensielle ødeleggende konflikter i et samfunn? Hvor store motsigelser tåler jeg og min kultur før vi produserer fiender for å bevare det vi opplever som truet; vår sivilisasjon, våre verdier, vår livsførsel og identitet?

Eksemplene er mange. Jødene hadde levd og virket i Spania i flere hundre år da Kong Ferdinand og Dronning Isabella i 1492 konsoliderte sitt katolske styre og jagde den siste resten av sin jødiske befolkning, til sammen 300 000, ut av landet. For tyve år siden, vel fem hundre år senere, løste Beograd interne konflikter og nyvekket behov for selvhevdende identitet, ved å begå folkemord på sine muslimske brødre og søstere: en svært godt integrert del av befolkningen som hadde levd og virket i regionen i over fire hundre år ble over natten forfulgt og massakrert. Da Idi Amin skulle styrke makten i sitt konfliktherjede Uganda, utviste han i 1972 landets 80 000 asiater som i årtier hadde bidratt til å bygge landets handelsnettverk. Men mange arabiske land benyttet seg av fredsløsningen etter 2. verdenskrig til å styrke sin, av koloniherrene, svekkede identitet ved å fordrive jødene (870 000) ut av regionen. Ved nasjonaliseringen i 1957 styrket Nasser den panarabiske enheten ved å drive utlendingene, franskmenn, engelskmenn og grekere ut av Alexandria. Han gjorde den siste kosmopolitiske og intellektuelt blomstrende hovedstaden i araberverden til hva den er i dag, et trist, hult, homogent skall over en tid som er forbi. Vi vet hvordan vi selv i den siste fasen av den europeiske borgerkrigen (1871-1945) forfulgte og drepte – utryddet – våre jødiske brødre og søstere som med sin religiøse, intellektuelle og økonomiske kultur på dyptgripende, uvurderlige måte og i hundrevis av år hadde beriket kontinentet vårt. Få bifalt utstøtelsen åpenlyst. Mange flere europeere enn vi liker å tro støttet den i stillhet, i likhet med de millioner av muslimer som stilltiende støtter angrepet på den vestlige kulturen i dag. Når mennesker under en konflikt utstøter en person eller fraksjon fra egen kultur, skjer det med en viten om at den utstøtte personen eller gruppen vil forbli innenfor kulturens økonomiske og sosiale nettverk, den utstøtte er fremdeles en del av fellesskapet. Når et samfunn utstøter en person, eller en gruppe, som i utgangspunktet ikke tilhørte kulturen, har det utstøtende samfunnet sørgelig få problemer med å gjøre utstøtelsen total – ta det økonomiske grunnlaget vekk fra den utstøtte, jage henne bort for godt eller også utslette henne.

En folkevandring foregår i verden. Europa skal i de neste decenniene være vitne til en betydelig innvandring av afrikanere, asiater og arabere med ulik kulturer og religioner, i likhet med Amerika og Australia som vil motta millioner av fattige som i disse landene ser muligheten til et bedre og rikere liv. Dette er fordelingspolitikk i praksis, og et uttrykk for sunnhet. Når forholdene blir langt bedre ett annet sted, flytter dyr og mennesker på seg for å finne sitt optimale livsgrunnlag. Alt annet ville vært naturstridig og bekymringsverdig. Oppbrudd, forflytning og vandring er et sunt, nødvendig trekk ved alt liv. Forflytninger medfører store endringer og utfordringer, for fastboende som for vandrerne. Innvandringen til den rike verden vil øke. Europa står i dag overfor store utfordringer. Måten vi løser dem på, vil avgjøre kontinentets skjebne.

Et flertall av innvandrerne til Europa kommer fra fattige, muslimske land som tidligere har vært kolonialisert av Europa eller som er nykolonialiserte av Europa eller dets allierte. Ved ankomsten til Europa gjentas maktforholdet; innvandreren føler seg trakassert på mottaket, deretter, hvis hun kommer inn, blir hun tildelt de dårligste boligene, gjerne i gettoer, og deretter utnyttet som billig arbeidskraft. Eller hun forblir boende som reservearbeidskraft i gettoene utenfor de fastboendes storbyer, overlatt til håpløs fattigdom og politikontroll. Innvandrerne som tar seg inn over grensen på egen hånd uten papirer eller rettigheter er, som ikke-eksisterende, utsatt for økonomisk utnyttelse på det groveste.

For å møte den harde konkurransen fra lavkostland som Kina og India har de europeiske statene valgt å presse prisen på arbeidskraft maksimalt ned.

For å møte den harde konkurransen fra lavkostland som Kina og India har de europeiske statene valgt å presse prisen på arbeidskraft maksimalt ned. Mange fastboende arbeidere kjenner seg truet av innvandrerens billige arbeidskraft, og med det hennes tilstedeværelse. Innvandreren på sin side kjenner utnyttelsen, og fraværet av respekt, som truende. Dette øker motsetningen. Boende på hver sin kant av byen, uten intim kontakt med hverandres tradisjonelt rike kulturer, danner den fastboende og innvandreren forestillinger om hverandre basert på tragedier, enkelttilfeller eller direkte usannheter, fiendebilder som ekstremister i begge leire griper tak i – og forsterker – i sin kyniske kamp om hva Europa skal være.

Også hver for seg bærer det europeiske og det muslimske samfunnet på store spenninger. I Europa har statsmaktens økte kontroll med sine borgere gjennom lovgivning, registrering og overvåking, og kapitalens evne til å binde til seg kundene gjennom spekulativ markedsføring og avhengighetsdannende produkter som livsvarige lånetakere, medført betydelige innskrenkninger i individets frihet og rettigheter. Politisk retorikk, varevalg, fritid og massivt underholdningstilbud har erstattet vår reelle frihet med – symbolsk frihet. Vår frihet er avhengig av sosial dumping, grov utnyttelse av den fattige verdens arbeidskraft, rovdrift på naturen og militær dominans. Den velstående europeiske borgeren er “dobbelt bundet”. Når han skal frigjøre seg, vil det skje med et skrik. Under dekke av kampen mot terror, for å hindre opposisjon, er den europeiske staten i ferd med å bli autoritær.

Siden avkolonialiseringen har det pågått en re-islamisering innenfor den islamske verden for å styrke muslimens selvfølelse og identitet. Spesielt de siste tredve årene, etter den iranske revolusjon, har dette ført til betydelig innskrenking av den muslimske kvinnens frihet og rettigheter. Den islamske kulturen er i dag vitne til et – uten forløpere – ulmende kvinneopprør, på bred front, blant intellektuelle som blant fattige, fra iranske Shirin Ebadi til pakistanske Mukhtar Mai. Sammen med striden mellom millioner av fattige og den rike, korrupte makteliten, og mellom liberale og konservative, øker dette spenningen muslimene imellom.

Islamske terroristers angrep på New York var et ekstremt uttrykk for hat til vestlige verdier. Amerikas motangrep på Afghanistan, siden okkupasjon av Irak, for få kontroll over oljeressursene, og deretter press på Syria og Iran, med henblikk på å dominere hele den islamske kulturen, oppleves av muslimene som gjentagelse av kolonimaktens okkupasjon og undertrykkelse.

Europeerens prinsipper om demokrati og individets universelle rettigheter har sterk forankring i Amerika. Mange innvandrere har sin tilhørighet i det muslimske, sosialt orienterte verdifellesskapet – Ummaen – med samlingspunkt i araberverden. Daglige nyheter fra Midtøsten leses helt forskjellig av den europeiske innvandreren og den europeiske fastboende. To makter utenfor Europa er gått til krig mot hverandre, og kjemper om sinnene våre. Det står i dag en kamp om Europa – også utenfor Europa.

For å hindre konflikter i å bryte ut har myndighetene besluttet å “integrere” innvandreren. Det skjer i hovedsak med to midler: gjennom tvang, og forestillingen om et fargerikt fellesskap.

Integrering, inkludering, vertsland og toleranse er, for den fastboende, honnørord. Innvandreren erfarer integreringen som et nytt overgrep: I stadig flere land pålegges hun å gå opp til eksamen i – og underskrive på – at hun underkaster seg den fastboendes kultur. Forbryter hun seg mot loven blir hun kastet ut. Også Isabella og Ferdinand ga de spanske jødene før 1492 valget mellom å oppgi egen religion og bekjenne seg til den kristne tro, eller å bli kastet ut.

Forestillingen om et “Fargerikt fellesskap” bygger på byen som konkret møteplass. Vi må over hundre år tilbake til den gangen det europeiske byrommet, hvor mennesker arbeidet, kranglet, handlet, sloss og elsket, kunne ligne på en møteplass. Den europeiske borgeren, innvandrer som fastboende, har som ellers i vesten, for lengst trukket seg tilbake fra byrommet, med tannbørstene og såpestykkene sine, inn i trange, lukkede leiligheter hvor vi med hustelefonen, fjernsynskontrollen, mobiltelefonen og internett selektivt velger hvem vi vil forholde oss til og hvem vi ikke vil forholde oss til. Byen er i dag et reklamefylt, menneskenøytralt flyplassaktig kjøpesenter hvor vi passerer hverandre på vei til og fra våre selektivt valgte – og segregerte – aktiviteter, om vi overhodet passerer hverandre.

Virtuelle, multikulturelle møtesteder, politiske uttalelser, tv-programmer og shows kan få oss til å tro at vi deler kultur og verdier

Å uttale “frihet” eller skape et “vi” i språket er ikke det samme som å oppnå frihet eller befinne seg i ett reelt fellesskap. Å plassere en innvandrer og en fastboende ved siden av hverandre på en reklameplakat, betyr hverken at de snakker sammen eller har noe til felles. Media, moter og nye tekniske innretninger gir inntrykk av at vi deltar i det samme. Virtuelle, multikulturelle møtesteder, politiske uttalelser, tv-programmer og shows kan få oss til å tro at vi deler kultur og verdier. Det gjør vi dessverre ikke.

Overflaten i en kultur kan endre seg fra tiår til tiår. Tro, levesett og prinsipper er verdier som endrer seg svært langsomt. Selv om forutsetningene for dem er borte, bærer vi dypstrukturene i kulturen vår med oss gjennom århundrer, før levesett og verdier gradvis – ikke forsvinner, men fusjonerer med andre, nye verdier og levesett. Mennesker kan bo og arbeide ved siden av hverandre i flere hundre år, tilsynelatende integrert og i harmoni, før historiske eller økonomiske endringer brått kan vekke til live latente motsetninger, eller en krise kan få oss til å ta opp igjen våre gamle verdier – for å forsvare vår selvfølelse og identitet.

Tanken om at vår tids mennesker skulle være mer opplyste og siviliserte enn fortidens er, om man har den, en illusjon man bør kvitte seg med snarest mulig. Vi utvikler oss ikke, sånn sett. Avstanden mellom sivilisasjonen og intet har i menneskets historie dessverre vært konstant, og vil være det i uoverskuelig framtid. Truet, som gruppe, vil et kollektiv ty til de midler det har til rådighet for å overleve. Brå økonomisk nedgang, fall i levestandard, forbruk som ikke lenger kan opprettholdes og gi oss følelse av frihet, nedverdigelse eller stor arbeidsløshet, kan få den fastboende til å anklage innvandreren for å ha tatt jobben, verdigheten og friheten fra ham – “dessuten var hun jo aldri en av oss, hun tilhørte jo egentlig aldri kulturen vår.” Vi vil ikke tenke det. Men utstøtelsesmekanismer kan bli reaktivisert, også i Europa.

I bunnen av ethvert menneske og ethvert menneskelig fellesskap ligger det en realitet: å få dekket vårt primære behov for mat, søvn, ha tak over hode, kjenne trygghet, bli verdsatt og å tilhøre en sammenheng. Dette har vi alle til felles. Ulike natur- og livsvilkår utvikler ulike kulturer og overlevelsesstrategier for å tilfredsstille disse behovene. Den innvandrede og den fastboende har historisk sett ulike overlevelseskulturer. Det er i møtet mellom de ulike overlevelseskulturene i Europa at Europa vil formes.

Kampen om Europa vil verken stå i Afghanistan, Irak, USA, Midtøsten, på flyplassene, i flyktningmottakene eller rundt piggtrådgjerdene, heller ikke i regjeringsbygningene, avisredaksjonene eller tv-studioene, selv om disse siste, gjennom progressiv lovgivning, arbeidsmarkedstiltak og klok journalistikk, kan spille en vesentlig rolle.

Slaget om Europa vil stå i fellesrommene vi alle daglig befinner oss i: på arbeidsplassen, i kantinen, i drosjen, i butikken, skolene, barnehavene, i de frivillige organisasjonene, politiske partiene, forretningsvirksomheter og lokaladministrasjoner, media og kunstinstitusjoner. De vil stå der vi ennå ikke møtes, i kirken og moskeen, på kafeen, i hjemmet, kjøkkenet, stuen, soveværelset, sengen, kort sagt i alle krinkler og kroker hvor konkrete verdier skapes og symbolske verdier utveksles. Men heller ikke her, i disse rommene vil det egentlige slaget finne sted. Det virkelige slaget om Europa starter idet vi forlater våre egne mentale og imaginære rom, beveger oss ut av dem, og gjør møtet mellom den fastboende og den innvandrede til et faktisk, på-gående møte.

Å tre ut av forestillingen om hverandre – å møte hverandre – gi oss til kjenne, er å ta sjansen på å la oss bli endret av det møtet. Enhver som har vært igjennom et pågående møte, vet hvor fort fordommer fordunster, men også hvor krevende, til tider vanskelig og samtidig utrolig givende det er.

I det pågående møtet står konflikten sentralt. Idet jeg anerkjenner noen som min motpart, anerkjenner jeg henne også som menneske, som min likeverdige. Det er motstanderen som vi respekterer, lytter til, forandrer – og lar oss forandre av – som gjør oss til potensielle venner, ektefeller, kampfeller, partnere.

Det pågående møtet har ingen ting med integrering, toleranse eller inkludering å gjøre. Det pågående møtet begynner med gjensidig anerkjennelse av hverandre – med smil, håndtrykk, bekreftende ord om hverandre – om at vi er her, nå.

Arbeid, handel, å i fellesskap finne ut hvor mye en vare eller et arbeid er verdt, forhandlinger, faglig spørsmål, politiske prosjekter, dugnader, praktiske problemer – alle situasjoner hvor vi tvinges til å involvere oss konkret – er pågående møter. Til dette hører også kjærligheten og det erotiske møtet. Fordi vi ikke vet svarene på situasjonen vi er i, er vi nødt til å stille oss åpne, gi oss til kjenne og akseptere at vi endres under veis. I det pågående møtet erstattes forestillingen om hverandre av uenighet, aggresjon, samarbeid, krangel, hat, kjærlighetserklæringer, seire og nederlag. I konflikten, gjennom fortvilelse, hat og kjærlighet, og i sykdommen og i nøden viser vi vår gebrekkelighet, våre styrker og svakheter – vår menneskelighet. Det fysiske, berøring, blikk, kroppsspråk, lukter, dulting, hoderystning, håndslag, omfavnelser og klemmer, er også en del av det pågående møtet.

Demokratiske prosesser har sitt opphav i virkelighetens brutale verden, i interessemotsetninger og konflikter. I prosessen tvinges vi til å tre ut av våre selvbilder og å se oss selv med den andres øyne. I forhandlingen, for å komme til et resultat – må vi redefinere oss selv. Det pågående møtet, det reelle demokratiet, gjør oss konkrete, i stand til å motstå abstraksjonen – overmaktens språk.

Som innvandrer vil jeg ikke gi slipp på familien som potensial rettsinstans, på inngifte og dobbelt økonomisk sikkerhetsnett. Før jeg vet at den fastboende vil oppsøke meg og tilby sin legale makt for å gi meg rettferdighet og trygghet. Før jeg vet at min nabo, når jeg er i nød, vil gi meg mat og husvære. Som fastboende vil jeg ikke gi slipp på min rikdom og egoisme før møtet med innvandreren har vist meg at hun har mer å by på enn det jeg allerede har, mer varme, økt trygghet, oversikt, velferd – et bedre liv.

Å sammen gjennomleve konflikter så grunnleggende at begge parter erfarer avhengigheten av hverandre, å innse at ingen kan gå av med seieren alene, å innse at vi må leve med uenighet og forskjellens ubehag, det er demokratiets smerte.

Integrerte er vi, fastboende og innvandrer – hvis ordet fremdeles har noen mening – når vi anerkjenner hverandre som fiender, som verdige motstandere, likeverdige partnere, venner, potensielle elskere og ektefeller. Når vi i stedet for å lytte til ekstremister som spiller på angsten vår, tar konflikten, der og da, med hverandre. Når den underprivilegerte fastboende og den underprivilegerte innvandreren finner sammen i politisk interessekamp og gjør felles sak. Når vi, fastboende og innvandrer, i kampens hete tåler å bli utstøtt, fordi vi vet at vi ikke kan greie oss uten hverandre – fordi vi tilhører samme kultur.

Integrerte er vi når vår felles gjenerobring av livssfæren – av det økonomiske og sosiale rommet – er en del av vår selvforståelse, vår fortelling om oss selv. Integrerte er vi når vi er blitt en kreolsk kultur, en blandingskultur. Men hva denne kulturen består av, hvordan den ser ut, vet vi ikke før i morgen.