Syv år med Munch

Helt siden 2006 har Steffen Kverneland tegnet sin versjon av Edvard Munchs liv. Resultatet er blitt den hyllede serien KANON, laget i samarbeid med Lars Fiske, som nå er ute med sitt femte bind. Her beskriver Kverneland hvordan han fant en lysere, mer humørfylt Munch på tegnebrettet.

Da jeg for sju år siden bestemte meg for å lage en biografisk tegneserie om Edvard Munch, ville jeg prøve å komme så tett som mulig inn på menneskene, miljøet og tiden – få det til å leve og puste. Jeg ville høre Munch og Strindbergs egne stemmer, ikke biografens referat. Dermed laget jeg min egen “Dogme-regel”: All tekst skal være autentiske sitater og det er strengt forbudt å omskrive eller legge noe til selv.

Steffen Kverneland at the Eurozine conference in Oslo, December 2013. Photo: Nadine Blanchard

Jeg visste ikke om noen hadde “skrevet” en biografi på denne måten før, kun ved å klippe og lime autentiske sitater, men jeg syntes det var en god idé. Mitt eget bidrag ville uansett ligge i den visuelle tolkningen, enten tegningene skulle være morsomme eller realistiske, og ikke minst i det subjektive utvalget og montasjen. Jeg hadde jo laget Amputerte klassikere på denne måten i mange år, så sitatklipping og tendensiøs visualisering kunne jeg.

Det finnes gudskjelov enormt mange skriftlige kilder om Munch. Både han selv og de utallige forfattervennene hans var særdeles skriveføre, og selvbiografi var på moten, den gang som nå. “Alle” skulle skrive sitt eget liv. Derfor hadde jeg et monumentalt puslespillarbeid foran meg og metervis med bøker å lese, for ikke å snakke om alt som skulle tegnes.

At dette ville ta årevis, skjønte jeg, men hvordan få publisert det? Og kanskje få litt betalt for det underveis? Føljetongformen var ideell, men hvor skulle den gå? Noe “kommerst” opplegg med en redaktør hengende over skuldrene kom uansett ikke på tale, jeg visste at jeg måtte ha 100% kunstnerisk kontroll over prosjektet. I 2005 kontaktet jeg derfor kollega Lars Fiske. Året før hadde vi gitt ut samarbeidsprosjektet Olaf G. (No Comprendo Press, 2004), en tegneseriebiografi om den norsk-tyske satiretegneren Olaf Gulbransson. Begge både tegnet og skrev våre egne sekvenser og vi “kledde hverandre” godt visuelt. Dessuten trivdes vi svært godt sammen.

Vi ble enige om å starte albumserien KANON, et årlig føljetongmagasin kun for oss, der vi kunne utvikle langsiktige selvstendige prosjekter. Fiske satte i gang med sin tegneseriebiografi om dadaisten Kurt Schwitters, og jeg med Edvard Munch.

Allerede 15 år gammel kjøpte jeg min første bok om Munch, og jeg er fremdeles like fascinert. Gjennom årene hadde jeg også tegnet litt Munch her og litt Munch der, så jeg var klar som et egg for å lage en Munch-biografi. Men jeg ville ikke lage en streit biografi som sveipet kronologisk gjennom Munchs liv fra krybbe til død. Jeg ville gå rett på indrefiletene, nemlig bohemtida i Kristiania i 1880-årene og årene i Berlin på 1890-tallet da han fikk sitt internasjonale “skandalegjennombrudd”. Det var i disse hektiske årene han malte sine mest berømte bilder, som Skrik, Madonna, Vampyr, Det syke barn og mange flere.

Dessuten var det et uimotståelig persongalleri rundt Munch i denne perioden: August Strindberg, Hans Jæger, Oda og Christian Krohg, Dagny Juel, den polske satanistforfatteren Stanislaw Prszybyszewski og en rekke andre litterære og intellektuelle friskuser.

Det klødde i tegnekloa

Inspirert av Hans Jæger jobbet Munch svært selvbiografisk og dramatiserte sitt eget liv gjennom tekst og bilder. Han laget til og med en illustrert dagbok. For en tegneserieskaper er dette gull. Jeg siterer tekstene og låner fra bildene hans over en lav sko.

Historien om Munchs bilder blir også historien om Munch selv, siden han jobbet så selvbiografisk. Han kunne oppleve noe sterkt i ungdommen, skrive om det ti år senere og male et ikonisk bilde av det ti år etter det igjen, for så å vende tilbake til det flere ganger med ujevne mellomrom til han ble olding.

Tegneseriemediet åpner for helt nye måter å lage kunstnerbiografier på. Med tegninger kunne jeg for eksempel vise hvordan Munch først opplevde et kjent motiv, og deretter rekonstruere hvordan han mange år senere malte det ferdige bildet. Dette gjorde det nødvendig å veksle mellom flere tidsplan, derfor innførte jeg tydelige fargekoder for å skille dem fra hverandre: “Nåtid” (Berlin 1892-95) var i farger på lyst papir, tilbakeblikk var på vanlig gråpapir (som har en herlig brunfarge å tegne på), og til slutt den gamle Munch som fortellerfigur i realistiske gråtoner.

I tillegg sauser jeg serien mest mulig inn i en “Munchsk” billedverden ved å tegne scener inspirert av Munch-motiver. Munchs myke linjer står i en herlig kontrast til min egen kantete stil, så jeg får mye å spille på rent tegnerisk. Jeg har også en autistisk glede av å tegne inn ultrapirkete kopier av maleriene hans.

Jeg vet ikke noe nytt som Munch-eksperter og forskere ikke allerede vet, jeg har ingen mer eller mindre spekulative nye avsløringer om Munchs kjønnsliv og eventuelle ukjente avkom (for eksempel en amerikansk nonne) å komme med, men jeg har min egen tolkning og subjektive VERSJON av hvem Munch var.
Det er nemlig en romantisk kunstnermyte om Edvard Munch som har satt seg fast som selve sannheten om Munch i folks bevissthet. Det er den evinnelige lidelseshistorien alle store kunstnere skal dyttes inn i; den om det angstherjede, alkoholiserte og sultende geniet, som halvgal og forfulgt av sin samtid skapte tidløs kunst. Denne ensidige myten er forlengst blitt korrigert og nyansert av Munch-forskere og kunsthistorikere. Allikevel blir den fortsatt hamret inn av journalister og biografer i det uendelige.

Til en viss grad dyrket også Munch selv denne myten. Han kunne være selvmedlidende og fremstilte seg selv som korsfestet mer enn én gang. Men han vanket i en litterær krets av nyromantikere, symbolister og fin de siècle-svermere som fremelsket de store, lidenskapelige følelsene. De dyrket elendighet, dekadanse, sinnssykdom og undergang i kunsten sin. Man kunne ikke være tung nok på labben. Det var rett og slett hipt.

Jeg var selv flasket opp på denne myten om Munchs liv som et svart høl av elendighet, og ble både overrasket og inspirert da jeg begynte å lese meg opp på hans egne tekster, særlig i private brev. Det viste seg for eksempel at Munch hadde mye humor, selvironi og optimisme. Jøss!

Munch var rett og slett, i likhet med folk flest, et sammensatt menneske. Livet hans hadde både oppturer og nedturer. Da jeg ble klar over dette, ble plutselig hovedpersonen min mye mer interessant, og ikke minst troverdig.

Munch var også et stort markedsføringstalent. At han kom seg opp og fram, skyldtes først og fremst hans egen skråsikre tro på eget talent og en beinhard vilje og evne til å markedsføre seg selv og slå seg fram. Han var full av ambisjoner og var en av de første og yngste i Norge som hadde sin egen separatutstilling. Den organiserte han selv, leide lokale, annonserte osv. Fra første stund fikk han støtte av både familie og det radikale kunstmiljøet. Han ble sett på som den store i sin generasjon, og tidlig i karrièren fikk han statens kunstnerstipend hele tre år på rad. Dessuten var Munch til enhver tid omgitt av venner, støttespillere og mesener. At kunsten hans i visse kretser ble aktivt motarbeidet, var helt etter planen. Munch gikk bevisst inn for å male så radikalt som mulig, og elsket å provosere det konservative kunstmiljøet.

Jeg skal ikke underslå at det også var mye motgang i Munchs liv, men ikke vesensforskjellig fra det “folk flest” opplevde. At det for eksempel var mye sykdom og dødsfall i hans nærmeste familie var ikke uvanlig på hans tid. Christian Krohg opplevde omtrent det samme, uten at han eller noen andre lagde noe stort nummer av det.

Min fortelling om Munch er ikke en blank avvisning av Munch-myten, men et uhøytidelig forsøk på å korrigere bildet og nyansere det litt. Slippe inn litt lys og luft og humør i tillegg til alt det triste og leie. Og nå, etter sju år med Munch, regner jeg med å få abstinenser. Jeg kommer til å savne haka hans.

Wallpainting (4m x 7m), Litteraturhuset (Norwegian House of Literature), 2007