Sannheten, hele sannheten og ingenting annet?

National Public Radio (NPR) er Amerikas svar på europeiske allmennkringkastere som BBC og NRK. NPR ble startet i 1970 som et ikke-kommersielt selskap med mål å lage radioprogrammer “i allmennhetens interesse”. I dag sender selskapet programmer gjennom godt og vel 750 reklamefrie radiostasjoner over hele USA.

Uendelige reklameinnslag
Bare med de to timer lange morgen- og ettermiddagssendingene “Morning Edition” og “All Things Considered” når NPR over 14 millioner lyttere på hjemmebane og utenlands. NPR er eneste distributør for nasjonale og internasjonale nyheter og analyser i en medietørke der kommersiell radio de siste tretti årene nesten helt har gått bort fra tradisjonell kringkastingsjournalistikk. I stedet velger kommersielle radiokanaler å sponse popmusikk-programmer med uendelige reklameinnslag, eller de lar sirkusdirektør-aktige programledere stresse innringerne med fjas og mas snarere enn å invitere til reflektert idéutveksling.
Kevin Klose er administrerende direktør i NPR som har sitt hovedkontor i Washington D.C. Han begynte sin karriere i amerikansk public radio i 1998. Da hadde han erfaring fra The Washington Post som journalist og redaktør, og fra Radio Free Europe/Radio Liberty som toppsjef.
I løpet av de første årene Klose arbeidet for NPR, økte lyttertallene fra 13 til 16 millioner. Tallene hadde økt siden 1980, og i 2000 nådde tallene toppen, sannsynligvis på grunn av omstendighetene rundt presidentvalget den høsten, som folk ønsket dybdeinformasjon om. Likevel var det først den 12. september 2001, dagen etter terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon, at lyttertallene kom opp i 20 millioner. Siden den tid har tallene økt med ytterligere to millioner.

Analyser og kommentarer

George Blecher: Hvorfor denne økende og vedvarende lytterskaren?

Kevin Klose: Tenk på landets psykiske tilstand i dagene etter 11. september. Hundretusenvis av mennesker var på vei et eller annet sted. Ingen flyselskaper var i drift, derfor valgte mange alternativ transport som bil, buss eller tog. Og den eneste måten de kunne holde seg oppdatert om hva som hadde skjedd og skjedde videre, var ved å høre på radio der de hastet av gårde på vei hjem eller til et eller annet sted. Siden NPR har tre ganger så mange korrespondentkontorer som det reklamebaserte CBS (Columbia Broadcasting System), selve stjernen i kringkastingsjournalistikken, fant folk raskt ut at vi kunne gi dem viktig informasjon. Ikke gjennom ti eller atten minutters stadig repeterte nyhetssendinger, men gjennom en lang, kontinuerlig nyhetssending med rapporter fra hele landet og fra resten av verden. Vi kunne gi mer enn selve nyheten, nemlig analyser, kommentarer, synspunkter og nye stemmer om det som skjedde. Når folk satte på TVen, eller – Gud forby! – valgte kommersiell radio, fikk de rett og slett ikke noe substansielt, bare smertefulle repetisjoner av selve angrepet.

G. B.:Men radio og TV har ikke alltid vært så ille. Spesielt CBS pleide å ha fremragende nyhetsdekninger, ikke sant?

K. K.: Joda, i begynnelsen så. Absolutt.
På trettitallet, da andre verdenskrig nærmet seg, innså grunnleggeren av radionettverket CBS, William Paley, at radio kan være så mye mer enn bare et underholdende og reklamebasert medium som tjener enorme pengesummer. Radio- og TV-kanaler i USA betaler bare en liten engangs lisensavgift for å tilgang til en frekvens, de betaler ingen årlig avgift. Paley fant ut at han kunne sende reklame og nyheter til flere kanaler over hele landet samtidig, men for fortsatt å få gjøre dette gratis, måtte han finne på noe i allmennsektoren, han ville skape en slags samfunnskontrakt. Denne ideen resulterte i det utmerkede nyhetsbyrået CBS News. Rett før krigen samlet Paley noen av de fremste avisjournalistene i landet, som Edward R. Murrow og William Shirer. De ble sendt til Europa for å rapportere over radio om den tiltakende konflikten. Paley satte på denne måten standard for nyhetssendinger av meget høy kvalitet her i landet.

Mindre interesse for verden

G. B.: Mitt inntrykk er at det var høy kvalitet på journalistikken i CBS frem til midten av syttitallet.

K. K.: For det første stagnerte radioen da fjernsynet kom. Men selv etter fjernsynets inntog og radioens forfall, fortsatte man med avansert journalistikk i begge medier fra resten av verden. Selv om innslagene ofte inneholdt forenklinger, klarte CBS å sette vanskelige problemer, som spredningen av atomvåpen, på dagsorden i den amerikanske offentlighet. Men etter oppløsningen av Sovjetunionen, Berlinmurens fall og den kalde krigens slutt, sluttet amerikanerne å bry seg. Vi var rett og slett ikke så interessert i resten av verden lenger. Mediene reduserte utenriksstoffet og engasjerte seg ikke lenger helhjertet i de store, komplekse og truende spørsmålene vi fremdeles stod overfor: Hva skulle vi gjøre? Hvordan skulle vi handle? Som en global stormakt, et vidstrakt land med enorme ressurser, enorme utfordringer og på godt og vondt veldige globale interesser.
Men etter 11. september begynte mange amerikanere å tørste etter informasjon igjen. Folk forstod at vi lever i en farlig tid der det ikke holder å skrike til folk du ikke er enig med. Det beste og det eneste vi kan gjøre, er det amerikanere alltid har gjort, nemlig å innhente så mye informasjon som overhodet mulig, sier Kevin Klose.

Radio- og TV-kartet

Medienes rammevilkår i Europa og USA er grunnleggende forskjellige. La oss derfor se nærmere på de historiske og samfunnsmessige forutsetningene for amerikanske radio- og fjernsynsmedier. Hvilke fordeler og hvilke begrensninger har en ikke-kommersiell medieorganisasjon som NPR? Organisasjonen har svært begrensede økonomiske ressurser i forhold til reklamebaserte radiostasjoner. Det vil si: Helt til for noen måneder siden, da NPR mottok over 200 millioner dollar i gave fra enken til McDonalds grunnlegger Ray Kroc.
I dag finnes hele 13 450 radiokanaler i USA. Enhver som søker seg gjennom frekvensene på bilradioen en helt vanlig kveld, konfronteres med en øredøvende kakofoni av dunkende musikk og inntrengende reklame, og et vell av ulike dialekter. Radioen er sannsynligvis det siste amerikanske medium der du fremdeles kan høre dialekter. Og i tillegg til et svimlende antall radiokanaler, er mangfoldet stort kanalene imellom. Både når det gjelder størrelse og lyttertall, og med hensyn til idégrunnlag og mål. Kanalene rommer alt fra hiphop i Harlem og fundamentalistiske kristne grupper som gir deg råd om dommedagsberedskap, til mindre skoleradioer med klassisk musikk der den nesten hviskende programlederen snakker som en meditasjonsinstruktør. Tidlig i radioens historie innså regjeringen at mangfoldet måtte beskyttes ved å forhindre kommersiell monopolisering av radiobølgene. Lisenser ble derfor delt ut til ikke-kommersielle så vel som til kommersielle foretak.

Kommersielle nettverk – samarbeidende stasjoner som kringkaster de samme programmene – kom tidlig på banen. Men det var først med allmennkringkastingsloven fra 1967 og opprettelsen av NPR i 1970 at USA fikk et større, ikke-kommersielt nettverk av stasjoner. De små, ikke-kommersielle kanalene overlever nesten utelukkende gjennom årlige avgifter eller gaver fra lytterne. Over 750 av disse kanalene danner paraplyorganisasjonen NPR. Kanalene kjøper utvalgte programmer fra NPR, men beholder samtidig sin selvstendighet.

Clear Channels dominans

De senere årene har kommersiell radio blitt verre enn noensinne. Nye og totalt ensporede bedrifter som Clear Channel – som eier 1225 radiokanaler og 37 fjernsynskanaler – tar mye av plassen i eteren. De sender hovedsakelig popmusikk, de fokuserer bare på yngre målgrupper og har 114 millioner lyttere i uken. I motsetning til forgjengerne prøver ikke Clear Channel å late som de er interesserte i nyhetssendinger og politiske debatter. Det eneste som betyr noe er den berømte amerikanske pengesekken.

– Å se på nyheter som noe kommersielt, kan best beskrives med følgende vandrehistorie om CBS News på syttitallet en gang, da stasjonen fremdeles var et bra sted å være, forteller Kevin Klose: – En sjef gikk til sine viktigste ansatte og erklærte: “Jeg har en god og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at for første gang i historien har nyhetsredaksjonen tjent penger for selskapet. Den dårlige nyheten er at for første gang i historien har nyhetsredaksjonen tjent penger for selskapet.”

Her er vi ved poenget. Det som har skjedd er at produksjonsprisen på nyheter, selv i radio, er så enormt mye større enn produksjonskostnadene for et standardisert musikkprogram. Det kreves folk for å lage, produsere, redigere og regissere en god nyhetssending. Det er det vi gjør. Kommersielle stasjoner som Clear Channel er ikke interessert i å inngå avtaler om programmer med lavere profitt enn det koster å lage programmet.

G. B.: Du sier altså at selv om kommersielle stasjoner har betydelige økonomiske ressurser, produserer de ikke egne nyheter lenger, de har ikke egne nyhetsbyråer, ikke noe apparat for innsamling av nyheter. Men hvordan henter de så inn og sender ut nyheter?

K. K.: De kan gå til lokalradioene sine. Der finner de en eller to nyhetsmedarbeidere på jobb, hvis de er heldige, eller kanskje til og med syv eller åtte. Men det er unntaket, ikke regelen. Vanligvis går de til AP (Associated Press), et nyhetsbyrå med egen radio- og fjernsynsredaksjon. Der får de “AP-maten” sin, en slags nyhetslapskaus i lyd eller bilder.

Dette er et eksempel på hvordan kommersielle stasjoner har kneblet sine egne muligheter for å sende nyheter. For noen år siden kjøpte en stor bedrift opp åtte kommersielle lokalradioer i Richmond, hovedstaden i delstaten Virginia. Først ble alle de lokalt ansatte sparket, så ble de åtte kanalene gjort til forskjellige musikkanaler med ulik profil og veldig korte nyhetsinnslag. Her ble nyhetene plukket ut etter hvilken musikalske profil hver av de åtte kanalene hadde. Du kan nemlig få nyheter rettet mot den urbane lytter eller nyheter til country and western-lytteren. Dette er bare to eksempler. Så enkelt er det. Dermed forsvant all kapasitet som fantes på lokalnyhets-nivå i disse åtte kanalene. Og jeg snakker nå om kanaler i delstats-hovedstaden, der du finner en administrasjon som fordeler millioner av dollar til miljøsaker, helse- og sosialsaker, undervisning osv. Det ble slutt på journalistikken om alt dette på radioen, for det var ingen der som kunne fortelle om det. Lignende utvikling skjer flere steder i landet. Og det vil skje alle steder hvis ikke en eller annen lokalradio klarer å skrape sammen nok penger til å opprettholde denne type journalistikk, sier Kevin Klose.

Storkjefta talkshow-verter

I stedet for å satse på nyhetsjournalister, går kommersielle radiokanaler stadig mer over til såkalte talkshow-verter. Dette er propagandister med kjappe replikker, som utfordrer innringerne sine til verbale angrep: høyreekstremistiske dogmer som ja til et sterkt amerikansk forsvar, nei til selvbestemt abort og ja til lavere skatter, leveres på rekke og rad. Enhver som er uenig med programlederen bombarderes med fornærmelser. Alt fra å så tvil om innringerens maskulinitet (eller femininitet) til å anklage ham (eller henne) for å være tilhenger av kommunismen eller å ha sosialistiske sympatier. Innringningsprogrammet til den mest populære talkshow-verten, Rush Limbaugh, har med sine rundt 14,5 millioner lyttere det høyeste lyttertallet i eteren. (NPRs morgennyheter ligger på en god andreplass med noen få hundretusen lyttere færre.) Sean Hannity, en annen talkshow-vert, ligger på tredjeplass, mens fjernsynets Bill O’Reilly er hovedankeret til Fox TV. Jerry Springer, tidligere borgermester i Cincinnati, er blitt en sensasjon på formiddags-TV. Programmene hans er stappfulle av grove, følelsesladde konfrontasjoner mellom familiemedlemmer og tidligere kjærester. 31. mars i år startet det venstreorienterte radionettverket Air American Radio opp tre nye radiostasjoner.

På en måte er Rush Limbaugh og hans kollegaer det verbale svaret på profesjonelle fribrytere. “Dialogene” deres avsluttes aldri med noen form for tvil eller usikkerhet, og publikum fôres med en eventyraktig fremstilling av det Gode og det Onde. Dette kunne vært temmelig harmløst hadde det ikke vært for at holdningene i disse programmene oftest fremstilles som sannheter. Talkshow-vertene har også påfallende stor politisk innvirkning på de stemmeberettigede i Amerika, selv om de altså ikke har noen statistikk å bygge uttalelsene og påstandene sine på.
Det er interessant å merke seg at noen av radio- og TV-stasjonene er overraskende hemmelighetsfulle når det gjelder lyttertall. Et forsøk fra Samtiden på å undersøke Bill O’Reillys lyttertall på Fox Network gav følgende svar fra ledelsen: “Vi oppgir ikke den typen informasjon”. Og gjentatte forsøk hos Clear Channel om demografiske opplysninger, ble møtt med total stillhet.

Bombastiske meninger

K. K.: Mange lyttere trekkes til denne typen radioprogrammer fordi det er litt som å høre en konferansier på sirkus. Det handler ikke om faktabasert journalistikk, men om bombastiske meninger og synspunkter. Talkshow-vertene prøver å provosere, og de er underholdende. Du lytter fordi du er nysgjerrig – du vil følge med for å høre hva denne fyren nå har tenkt å finne på.

Men det interessante er at Rushs lytterskare har holdt seg relativt stabil, eller har stagnert i flere år nå. Mens morgennyhetene våre gjennomgår en stabil og rask økning av lyttertall. Rett og slett fordi vi driver med det som andre har sluttet å gjøre – faktabasert journalistikk.

Edder og galle

G. B.: Det som fascinerer meg er at denne kampen ikke dreier seg om politikk overhodet. Det handler ikke om høyreekstremistene mot de liberale, intellektuelle og venstreorienterte østkystfolka. Dette er snarere en kommersiell kamp, en kamp om lytterne. For er det ikke slik at kommersielle radiokanaler fronter sterkt høyreorienterte programledere fordi det er mest lønnsomt?

K. K.:Jo, ofte er det slik. Jeg kjenner flere eiere og sjefer for kommersielle radiokanaler som hører på NPR, og ikke sin egen kanal.
Jeg tror den amerikanske mediesituasjonen er spesielt interessant for europeere, siden vår måte å se verden og drive massemedier på, er såpass forskjellig fra deres. Da eteren først ble oppdaget som et mulig medium for radio, holdt europeerne fast ved ideen om allmennkringkasting. Kommersialismen vant aldri innpass i starten. Her i USA var det omvendt. Massekulturen rår og underholdningskulturens makt er enorm. Her bygger vi på ideen om å levere et stykke publikum til en mulig annonsør, med selve salget og avkastningen for øyet.
Dette er en svært sterk dynamikk som NPR har fått unnslippe fordi vi er ikke-kommersielle. Men den dominerer de fleste andre steder i USA. Den får stadig sterkere fotfeste i virksomhet som til nå har vært offentlig. Politiet driver for eksempel forsøk med reklame på støtfangerne foran på bilene sine.

G. B.: Og en juice-distributør har nylig skrevet kontrakt med New York by for eneretten til å plassere juice-automatene sine på offentlige skoler …

K. K.: … så når vi i motsetning til dette har noe som NPR, som ikke er styrt av tvers igjennom kommersielle forhold, skaper vi ikke lenger forretningsmessige relasjoner, men verdimessige relasjoner. Relasjoner som ikke er basert på underholdning og forretninger, men verdier og informasjon.

Jeg har lyst til å si litt mer om de konservative radiomenneskene. Når de driver med idéutvikling, er de egentlig ganske intolerante overfor andre ideer enn sine egne, sier Kevin Klose.

Jeg mener at de har ødelagt deler av den amerikanske offentlige debatten gjennom sleipe verbale triks, ved å misbruke meningsmålinger og ved stadig å levere forvrengninger av virkeligheten. Det gjør de bare for å skape syndebukker folk kan bli sinte på, som de som er for selvbestemt abort, de som kritiserer Bush-administrasjonens utenrikspolitikk eller de som er kritiske til Irak-krigen. I stedet for å gå grundig til verks og lete etter svar på hva som faktisk er tilfellet, lokker talkshow-vertene frem fundamentalistiske holdninger hos lytterne. Det er rett og slett snakk om propaganda her, en propagandistisk presentasjon av virkeligheten.

Et eksempel: På direktesendt TV like etter 11. september stilte Peter Jennings, en av de fremste nyhetsjournalistene i USA, spørsmål om hvor presidenten kunne befinne seg. Dette spørsmålet ble umiddelbart videreført av høyrøstede talkshow-verter på radio. Her ble Jennings spørsmål formulert som et spørsmål om presidentens mot. I løpet av kort tid strømmet det inn reaksjoner til fjernsynskanalen der Jennings holder til, og folk krevde at han ble tatt av lufta umiddelbart. Talkshow-vertenes versjon av Jennings’ spørsmål var totalt misvisende, men det ble aldri korrigert, sier Kevin Klose.

Sensur eller ei?

Hvis kommersiell radio som så mye annet i USA er styrt av markedskreftene, hvor får da NPR pengene sine fra? NPR har et budsjett på 100 millioner dollar årlig, og pengene kommer delvis fra medlemskontingenter og delvis fra programavgifter betalt av de lokale radiokanalene. Noe kommer fra gaver fra private fond og bedrifter, og noe fra avkastninger på salg av oversettelser, bøker og CDer. Bare en bitteliten del av budsjettet, 1-2 %, kommer gjennom tilskudd fra offentlige organer som Corporation for Public Broadcasting (tilsvarer Allmennkringkastingsrådet), National Science Foundation (tilsvarer Forskningsrådet), og National Endowment for the Arts (tilsvarer Kulturrådet).

På spørsmål om forholdet til regjeringen medfører noen form for kontroll eller sensur av kanalen, svarer Klose nei. Men han tilføyer at det finnes en konstant kritikk av NPR fra kongressens side, hovedsakelig fra høyreorienterte republikanere. Og den beskjedne mengden pengestøtte NPR og de lokale radiokanalene får fra regjeringen, forhindrer det man kan kalle egensensur, eller den type sensur man kunne hatt hvis bevilgningene var høyere. I tillegg er NPRs mandat, slik Klose og styret hans ser det, ikke å være en politisk organisasjon, men et medium som gir rom for et mylder av holdninger og meninger.

Styring av informasjon?

Men hva med reportasjer, for eksempel dekningen av Irak-krigen? Mener Klose at den amerikanske regjeringen på en eller flere måter kontrollerte, og fremdeles kontrollerer, nyhetsstrømmen her? Jeg spør:

G. B.: Det virker ikke på meg som om den amerikanske regjeringen var spesielt flinke til å utnytte media under Vietnamkrigen. Hippiene så imidlertid verdien av et kringkastingsmedium der de kunne påvirke den allmenne opinion. De brukte mediene aktivt for å fremme sin sak mot regjeringen. Men siden den gang har regjeringen kommet på bedre tanker. Under Irak-krigen engasjerte de journalister og plasserte dem der de ville ha dem, de var såkalt embedded (utplasserte). Og hver enkelt journalist måtte gå gjennom sikkerhetsklarering på forhånd. Kan det kalles sensur?

K. K.: Når det gjelder journalistene som var utplasserte, må svaret bli nei. Jeg tror ikke du kan kalle det sensur. Vi hadde selv fem journalister som dekket krigen. To av dem var utplasserte. Vi valgte disse korrespondentene selv, og vi var hele tiden med på å bestemme hvilke regler som skulle gjelde til enhver tid. Vi sendte dem og noen andre til en treningsleir ved marinebasen Quantico like utenfor Washington DC for at de skulle lære seg overlevelsesteknikker for å klare seg best mulig uten våpen og kamptrening.

Så hadde vi tre andre journalister i Irak, en såkalt unilateral journalist i Nord-Irak, og vår egen korrespondent som sendte live fra Bagdad hver eneste time under angrepene og like etter. Dessuten hadde vi en journalist ved det sentrale hovedkvarteret, der de offisielle briefingene fant sted.

I tillegg brukte vi korrespondenter tilknyttet andre nyhetsstasjoner, frilansere og John Laurence, en fantastisk reporter fra Vitnamkrigen, pluss Rick Atkinson, tidligere journalist i Washington Post, nå militærhistoriker og Pulitzer Prize-mottaker.

Siden begge våre utplasserte journalister hadde satelittelefoner og kunne kommunisere direkte med redaktørene i Washington, kan vi ikke snakke om sensur i betydningen å legge frem stoff for godkjenning fra militære sensurintansser, slik det var under andre verdenskrig og Koreakrigen, men ikke under Vietnamkrigen.
Men journalistene som var utplasserte hadde begrenset tilgang på hva de kunne se. Ikke glem at de fulgte sterkt væpnet og bevegelig militært personell, de såkalte Bradley-kampvognene. De satt bakerst i vognen, bak en flere centimeter tykk glassrute med en synsradius på maks. ti grader. Der satt de og ristet og humpet av gårde mens de prøvde å høre hva som ble sagt i kommunikasjonssystemene. Vognen var full av til sammen 8-9 soldater, for det meste infanteri, en leder, en sjåfør, en fyr i tårnet på vogna. Det meste skjedde, som du vet, om natta. De kunne høre at de ble angrepet. De visste ikke hvor de var, de kunne ikke se noe, alt de kunne gjøre var å lytte. Det hele var temmelig skremmende. De kunne høre eksplosjoner rundt seg og returene med skudd fra vogna. Men de hadde ikke peiling på hvilken vei returen gikk, og selv om de kunne få øye på det, ville de bare kunne se et blink eller en flamme i mørket, høre et bom! og forsøke å se hvor det landet. De hadde ikke anelse om hvor mange eller hvem som skjøt mot dem. Og i tillegg beveget de seg raskt fremover mot Bagdad.
Vi visste hele tiden at det var begrenset hva disse journalistene kunne rapportere om. Vi forholdt oss til det. Innslagene deres ble en del av den store helheten, en mosaikk-aktig dekning som inneholdt direktesendinger fra våre andre korrespondenter, blant annet ham vi hadde i Bagdad hele tiden og som ignorerte presidentens anbefaling til alle journalister om å forlate byen før selve angrepet. Vår unilaterale korrespondent i Nord-Irak oppsøkte kurderne, anti-Saddam-styrkene og de amerikanske styrkene når han fikk tillatelse til det. Og journalisten vi hadde ved det store kommunikasjonssenteret dekket selvsagt den til enhver tid offisielle versjonen av det hele, men han fant også frem til uoffisielle kilder som kunne fortelle oss ting som ikke ble sagt under de offisielle briefingene. Ting som handlet om tvilen i den militære ledelsen om hvorvidt vi hadde nok styrker der. Dessuten hadde vi rapporter fra andre utenlandske hovedsteder som Kairo, Amman, Riyad, London, Roma og Warszawa. Vi tilbød lytterne et bredt spektrum av informasjon.

Hvem hører på NPR?

G. B.: Mens vi snakker om bredde: Har dere også et bredt spektrum av lyttere, eller er de fleste av dem slik som de konservative talkshow-vertene vil ha oss til å tro, hvite, velutdannede og venstreorienterte?

K. K.: Det er vanskelig å finne ut av lytternes politiske ståsted, rett og slett fordi det må bli en slags selvidentifisering. Folk må definere seg som enten demokrater eller republikanere. Når vi foretar denne undersøkelsen, får vi alltid omtrent det samme resultatet. Våre lyttere er grovt sett 1/3 konservative republikanere, 1/3 moderate uavhengige og 1/3 liberale demokrater. Gjennomsnittsalderen blant den amerikanske befolkningen er på 47 år, mens vår ligger på 45, selv om den stadig øker i takt med gjennomsnittsalderen generelt i befolkningen.
Typisk for lytterne våre er imidlertid at de er velutdannede. De fleste har bachelorgrad, mens en betydelig minoritet har utdannelse på enda høyere nivå, med master- eller doktorgrad. Vi har primært hvite lyttere, men denne gruppen minker til fordel for et mer fargerikt mangfold. Mest sannsynlig fordi den amerikanske befolkningen også blir mer fargerik. Vi har en stigende latinamerikansk lytterskare, selv om den foreløpig ligger rundt fem prosent. Vi har også afrikansk-amerikanske lyttertall godt under ti prosent, men som er på vei oppover fordi vi bevist har laget programmer spesielt rettet mot denne gruppen lyttere.

Vi prøver stadig å nå yngre lyttere og å få en mer mangfoldig lytterskare. For to år siden hadde vi møter med representantene for om lag 40 av medlemskanalene våre. Dette er kanaler som hovedsakelig eies av svarte skoler og universiteter. Sammen med dem skapte vi noe unikt: et nasjonal morgenprogram med nyheter og kommentarer rettet mot sentrale temaer i svarte samfunn. Programmet har nå om lag en million lyttere og setter standard for flere kanaler med afrikansk-amerikanske lyttere Samtidig har programmet klart noe jeg forventet det ville klare, nemlig å vekke interesse blant dem som ikke er afrikansk-amerikanere. Så programmet sendes nå på flere av de riktig store ikke-kommersielle radiokanalene fordi det får så gode tilbakemeldinger fra store deler av den hvite lytterskaren også.

Vi har nylig begynt å undersøke hvordan vi best kan nå den latin-amerikanske lytteren i USA. Dette er en del av de amerikanske befolkningen som for tiden er i eksplosiv vekst. Vi ønsker å nå lytteren på et bredt felt, og vi tror ikke dette betyr at vi må lage programmer på spansk. Snarere vil det være behov for engelskspråklige programmer av kvalitet som fokuserer på temaer som er aktuelle og viktige i spanske og latin-amerikanske miljøer. Disse samfunnene har en annen fokusering, en annen psyke enn de ikke-spanske samfunnene. Livsanskuelsen er annerledes og vi trenger god nyhetsjournalistikk som griper tak i dette. Vi tror vi kan bidra til det og samtidig øke lytterskaren vår mer enn noensinne.

Et av styremedlemmene i det amerikanske allmennkringkastingsrådet er meksikansk-amerikansk. For tretti år siden gjorde han en døende TV-kanal i Los Angeles om til den ledende og mest lønnsomme kanalen i hele området. Han erfarte at uansett om det var underholdningsprogram eller ikke, uansett om de var på engelsk eller på spansk, så lå det avgjørende i at han produserte god journalistikk som tok for seg ting seerne var opptatt av.

Folk vil alltid være opptatt av informasjon. Jo mer informasjon vi har, desto bedre kan vi fungere i et hvilket som helst samfunn.

Et mylder av synspunkter

G. B.: Jeg antar at et av de store spørsmålene europeere kan ha om NPR i dag, dreier seg om hvorvidt dere kan fungere som en motvekt til den høyreorienterte opinionen, altså talkshow-vertene som du snakket om.

K. K.: Det er det vanskelig å svare på. Og jeg vet heller ikke om jeg er den rette til å svare på det. Vår oppgave er, slik vi ser det, å synliggjøre et mylder av synspunkter, slik at lytterne selv kan få bestemme hva som er rett og galt. Men jeg vet at den lokale støtten til allmennradioen øker. Jeg har reist mye rundt i landet og besøkt lokale radiostasjoner. Og når jeg er innom hoteller på veien, kan mannen i resepsjonen plutselig si til meg: “Du er fra NPR, ikke sant? Jeg hører alltid på dere.” Og i halvparten av taxiene jeg kjører med hører de på NPR.

De kommersielle stasjonene hevder at folk ikke er interessert i internasjonale nyheter, at det ikke er noe poeng å sende den typen programmer siden ingen likevel hører på dem. Men vi vet at førsteprioriteten til våre lyttere nettopp er nyheter av høy kvalitet, både nasjonale og internasjonale nyheter.

To tredeler av våre medlemsstasjoners lisenser eies av skoler og universiteter. De fleste av dem er offentlige, statsstøttede skoler, men mange er også drevet av ulike typer religiøse grupper. Derfor snakker jeg mye med rektorer og administrative ledere ved skoler.

Ett år etter 11. september spurte jeg dem om noe hadde forandret seg på skolene med hensyn til hva studentene var opptatt av. Nylig var jeg på besøk ved University of Wisconsin i Milwaukee. Der går det 25 000 studenter. Jeg fikk høre at universitetet nå søkte etter fire eller fem lærere i arabisk. Dette er et universitet der de ikke har hatt undervisning i arabisk tidligere. Fag som statsvitenskap, internasjonal politikk, samfunnspolitikk, sammenlignende religion og kulturantropologi opplever fornyet interesse.

For i ytterkanten av en studentmasse der de fleste er opptatt av å få en grad så de kan begynne å tjene gode penger, finner vi, akkurat som under den kalde krigen, studenter som vil vite hva som skjer i verden og med oss. Det har en effekt for NPR. Disse ungdommene er en naturlig målgruppe for dybdepresentasjoner og kvalitetsjournalistikk, sier Kevin Klose, sjef for et amerikansk medieeventyr i folkeopplysningens tegn.

For mer stoff om NPR: Sjekk www.npr.org