Politikk og kosmopolitikk

“He feels himself out of the sight of others, groping in the dark. Mankind takes no notice of him. He rambles and wanders unheeded. In the midst of a crowd, at church, in the market […] he is in as much obscurity as he would be in a garret or a cellar. He is not disapproved, censured, or reproached; he is only not seen […] To be wholly overlooked, and to know it, are intolerable.”

Den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendts politiske tenkning er mer aktuell enn noensinne. I år er det hundreårsjubileum for hennes fødsel (1906-75). Det arrangeres framover større konferanser i Paris, New York og andre steder (se også artikkelen under). Avsnittet over nevnes faktisk i boken On revolution – en omtale av den fattige, den utelukkede, via et sitat fra John Adams.1 Det er politikk det dreier seg om. I hennes bok Was ist politik?2 stiller Arendt det radikale spørsmålet om politikk lenger har noen mening i det hele tatt. For tenker man tilbake på århundret som passerte, med verdenskriger og folkemord, eller dette århundrets “krig” mot eller med terror – kan man tvile. Internasjonal storpolitikk er ofte rå imperialistisk maktutøvelse legitimert gjennom rettferdiggjørende retorikk og halvsannheter spilt ut i media. Dessuten er lokalpolitikk ofte kjennetegnet ved interessegruppers bikkjeslagsmål for å få mest ut av statskassens kontoer eller kontorer.

Dette kaller vi vanligvis for politikk. Men for Arendt er dette heller interessenes pragmatikk som ikke akkurat hører innunder det rent politiske. For der rå makt og vold utøves opphører det politiske.

Det politiske er heller i sitt vesen diskusjon og fri meningsutveksling uten særlig grad av tvang, ifølge Arendt. Hennes påpekning av den politiske friheten, spesielt ytringsfriheten, er like aktuell i vår tid – hvor åpen meningsutveksling må vike for aggresjon, karikerende provokasjon, voldelige demonstrasjoner, statsterror eller selvmordsbombere.

Arendts idé om frie politiske rom stammer fra det greske polis – fra frie og likeverdige mennesker med mulighet for å tale, argumentere og utrykke sine meninger. En frihet blant noen få likestilte menn, med slaver som frigjorde dem til frie diskusjoner om det politiske og filosofisk allmenne. I store deler av verden, men også i vår vestlige, finnes nettopp ikke slike arenaer. I Arendts forstand står de uten politiske offentlige rom.

Men vel så viktig er makten som definerer hvem som får sitte ved bordet til de “likeverdige”. For også i Vesten utelukkes i dag de som “ikke regnes” med – ytringer “usynliggjøres” ved å vende det døve øret til. Noe i likhet med å latterliggjøre, overse eller se andre som overflødige.

Som i fortellingen om den fattige som ikke sees, stiller man seg likegyldig eller overser andre.

Den franske filosofen Jacques Rancière påpeker i sitt nylige essay “Ti teser om politikk”3 at politikk egentlig dreier seg om de som ikke synes, og riste i de usynliggjørende maktforholdene. Dvs. å la politikk dreie seg om de “overflødige”, de som oppholder seg utenfor de rådende miljøene.

For Arendt og Rancière er politikk åpen og fri diskusjon – i betydning å være inkluderende, å møte de andre. Som Ranciére skriver: “Den som står øye mot øye overfor et dyr som har et artikulert språk og mulighet for å utrykke seg, vet at det dreier seg om et menneskelig dyr, dvs. det politiske dyret.”4 Å kjenne igjen dets tale og tegn. Å framfor frykt og konflikt, innse at vi lever på samme sted. Å skjønne at ingen kan gå ut av det med seieren alene. Å bringe de usynlige til syne.

Dette er mennesker som representerer “overskuddet”, de som er til overs, de som oppholder seg i tomrommene – hva Rancière kaller den supplementære eller overflødige delen av befolkningen. De som er fattige, sultne, analfabeter, uutdannet, syke, unyttige eller bare kulturelt annerledes. Man løser ingenting ved å gjøre som den franske eliten, å vulgarisere forstandsungdommen som pøbel. De er politiske vesener som kan høres på som oss andre.

Å være politisk er derfor å begynne å regne med de menneskene som ikke regnes med, synliggjøre de “som ikke finnes”. Eksempelvis ved positivt å praktisere sannhetskommisjoner over de som har forsvunnet. Eller negativt å forstyrre dagsorden – om det skulle være i den norske velferdsstaten, overfor USAs imperialisme, eller den rådende vestlige forretningsmessige tenkemåten. Det gjelder å innføre dissensus der konsensus råder. Oftest foregår synliggjøringen i små fora og aviser, fordi det større offentlig medierommet har dessverre en lei tendens til å bli en skrikende markedsplass. På anarkistisk vis kan man ved å påpeke elitenes (arche) tradisjonelle utelukkelsesgrep for å ekskludere folk (demos). Det gjelder å holde det politiske rommet åpent, opprettholde dets forskjeller og kulturelle mangfold. Som Zygmunt Bauman sier, det dreier seg om å kunne leve sammen i en verden av forskjeller.

Skulle Arendts greske polis av deltakende likemenn overføres til vår tid, måtte det være som et kosmopolis. En verden der menneskerettighetene fremmer likeverd og skaper frie møter. Man skal heller ikke se bort fra at Europa kan lære av det gamle inkluderende pluralistiske USA Arendt emigrerte til.

I den kosmopolitiske verden er vi alle verdensborgere. Det er en verden der den enkelte tenker ut over seg og sitt. Kant formulerte dette i 1803: “Foreldre sørger for huset, fyrstene for staten. Ingen av disse har som overordnet mål det som er best for verden, eller den fullkommenhet som mennesket er bestemt til, og som det også har anlegg for. Utkastet for en oppdragelsesplan må imidlertid gjøres kosmopolitisk.”5

Ja, hva kan få oss til å heve blikket utover familiehyggen og interiørbladene? Som danske Peter Kemp påpeker i sin bok Verdenborgeren6 er det “et fellesskap av frie mennesker.” Kemp vil dessuten la folkeretten videreføres i en verdensborgerrett – ikke basert på frykt, men fra en fornuftig idé om fellesskap mellom folk og enkeltpersoner. Han nevner også “besøksretten” et begrep fra Jacques Derrida7 og andre som er opptatt av gjestfrihet. Med Kemp må kosmopolittene ta ansvar for “epokale nøkkelproblemer” som den finansielle globaliseringen, sammenstøtene mellom kulturer og nasjoner, og økologiske problemer som forurensning, sult, epidemier og helse. Kemp og flere ser på EU som muligens det eneste nåværende tilløp med kosmopolitiske muligheter.

Uten et kosmopolitisk demokrati, overlever ikke de nasjonale demokratiene. Kosmopolitten ønsker dessuten å skille stat og nasjon – i likhet med stat og kirke. Tenk deg en norsk stat med mange nasjoner her nord…

Kosmopolittene er arvtakerne til de gamle anarkistiske adelsmennene på vei fra en revolusjon til en annen. De ville regnet med den dominikanske immigranten, den kurdiske flyktningen, den statsløse palestineren, eller den eiendomsløse indianeren i Chiapas.8 Det å ha et kosmopolitisk sinnelag er å leve i et åpent inkluderende verdenssamfunn der man oppøver fellessansen, felleskapssansen eller sansefellesskapet – om det er kulturelt, kunstnerisk eller samfunnsetisk.

Kosmopolitten kan gjerne ha bodd mange i mange land – være født et sted, utdannet et annet, og arbeidende i et tredje. Og de forlater ofte stedet bedre enn det var før de kom.

Tillat meg et snev pessimisme etter denne hyllesten til kosmopolitten. For de opprinnelige private og nasjonale maktforholdene opprettholder altfor lett seg selv. Ja, er det ikke typisk for undertrykkeren å presse den undertrykkede så langt ned i sølen, at sølespiseren kommer med en motreaksjon? Hva er da vel mer typisk enn at “overgriperen” roper opp: “Se, han slo meg!” – og så legitimere en “krig mot terror” eller lignende skuespill for å styrke sitt eget maktgrep?

Politikk er som oftest ikke en fri, men heller pragmatisk og slu maktutøvelse. Og kanskje som bare et nødvendig onde for å opprettholde menneskeheten. Politikk utarter seg gjerne til en sammenblandning av viktige og uviktige politiske problemer. Som Arendt selv påpeker er dens ørkesløshet eller elendighet “tydelig fra det faktum at alle individuelle politiske spørsmål i dag ender i en blindgate.”9

Hva kan da skje med de enkelte individenes politiske engasjement, de ansvarsfulle kosmopolittene? Arendt konkluderte sine forelesninger om “Den politiske teoris historie” i 1955 med en beskrivelse av vårt globale politiske samfunn som en ørken. Men utenfor denne finnes oaser, “livsgivende kilder som lar oss overleve i ørkenen uten å forsone oss med den.”10 Ørkenen er verdens konflikter, elendighet og enorme mengder skjebner og mennesker – som kan utmatte en stakkars kosmopolitisk sjel. For de eksisterende maktforholdene er seiglivede. Og man havner lett i deres lønnslaveri eller ender i dagens individualistiske alles kamp mot alle for å overleve. Faren er at man etter hvert dessverre blir så vant til ørkenen at man til slutt finner seg til rette, og føler seg hjemme der.

Om ikke ørkenens sandstormer – eller en slu og utelukkende verden – utsletter oasene, så er de fremdeles vannhull for å beholde vett og sjel. Som Arendt påpeker: “Oasene eksisterer fritt fra politiske forhold. Hva som gikk galt er politikken, vår pluralistiske eksistens, og ikke hva vi kan gjøre eller skape som singulære enkeltindivider: I kunstnerens isolasjon, i filosofens ensomhet, i det iboende verdensløse forholdet mellom mennesker slik det eksisterer i kjærligheten og i noen tilfeller i vennskap. Når et hjerte strekker seg direkte ut mot den annen, slik som i vennskap, eller når verden i mellom, går opp i flammer, slik som i kjærligheten. Uten opprettholdelsen av oasene, ville vi ikke vite hvordan vi skulle puste […]”

For selv om man har friheten til å utrykke seg, ville det være uutholdelig om man ikke ble sett av en annen.