Nødvendige løgner

Lørdagsnatten 14. september 2002 ble Sicilias sørkyst rammet av en forferdelig storm. Hagl så store som tennisballer lagde bulker i parkerte biler, og lokalbefolkningen sa senere at de aldri hadde sett eller hørt noe lignende. I 11-tiden om kvelden, mens turistene på Agrigentokysten fortsatt danset på en kafé på stranden i Realmonte, hørtes rop fra havet. Noen minutter senere tok en gruppe afrikanere seg opp på stranden. Når de til slutt klarte å snakke, fortalte de kafégjestene at båten deres hadde sunket på et rev omtrent hundre meter utenfor kysten, og når turistene tittet ut mot havet kunne de se en kantret båt som lå på siden i bølgene, med mennesker som klamret seg fast langs kantene.

De lokale fiskebåtene var for små til å ta seg frem i bølgene, og innen politiet hadde blitt tilkalt og Agrigento hadde sendt ut militærbåter med kraftige lyskastere, hadde båten sunket dypere ned i vannet. I lyset fra lynene så tilskuerne med skrekk på hvordan en etter en av de som klamret seg fast langs båten mistet grepet og forsvant under vannflaten. Gjennom de neste timene ble 95 av afrikanerne reddet og ført opp på stranden. Omkring 30 druknet. Om morgenen, når stormen hadde dratt forbi og stranden igjen var fredfull og solrik, fantes det ikke mye igjen, bortsett fra tøyfiller som hadde blitt skylt opp i vannkanten og deler av en redningsvest som raskt ble tatt hånd om av Realmontes skrapsamlere. Båter som har kantret – carrette di mare eller havkjerrer som italienerne kaller dem, 10-12 meter lange og malt i sterke blå- og gulfarger med arabisk skrift – er ikke et nytt fenomen langs Sicilias kyst, der titusener av asylsøkere har ankommet de siste årene på jakt etter et nytt liv. Båter som er bygd for et dusin passasjerer ankommer med hundre eller flere mennesker om bord, og selv når det ikke er storm hender det ofte at de forliser.

Gjennom de stille dagene som fulgte fortsatte flere døde kropper å flyte opp i vannskorpa ved stranden i Realmonte, oppsvulmete og lilla, med huden flekket bort av de skarpe, vulkanske klippene på revet. En av de døde kroppene tilhørte ei ung jente som etter politilegens vurdering ikke kunne være eldre enn femten år.

De fleste av de døde var navnløse, siden de overlevende ikke kunne eller ville fortelle hvem de var. Hva angår de overlevende, extra communitari som italienerne kaller de afrikanske og asiatiske migrantene som når deres kyster, virket det ikke som om de heller hadde noen navn, eller bare fornavn (siden de pleier å fortelle svært lite om seg selv når de blir avhørt). De fleste fortalte likevel gjerne om andre ting, om den grufulle reisen, om mangelen på mat og vann, det marerittaktige øyeblikket når båten slo mot revet. Men når det gjaldt hvem de var, eller hvor de kom fra, sa de ofte ingenting. De som svarte på spørsmål forandret historien sin neste dag. Det var først etter en stund at de fortalte at de var liberianere, og til og med da mistenkte sicilianerne, som hadde hørt dem snakke fransk, at de var fra det fransktalende Afrika og ikke det engelskspråklige. Blant de som ble reddet var det en fetladen, lyshudet mann, med lommene fulle av dollarsedler. Han nektet helt å snakke, og sicilianerne – som var vante til scafasti, menneskesmuglere – konkluderte med at hans taushet hadde noe å gjøre med mafiaen, som kontrollerer en stor del av menneskesmuglingen fra Tunisia. De som smugles over til Sicilia er kjent for å ha fått nøye instrukser om ikke å avsløre noe som helst, og å kvitte seg med alle sine identitetspapirer, slik at de ikke kan sendes hjem og smuglerne ikke kan spores opp. Man finner ofte pass, identitetspapirer og fragmenter av brev og fotografier langs strendene, skylt opp av bølgene blant vrakgodset som forsøpler sanden.

Gjennom de påfølgende dagene ble kroppene til de som hadde druknet tatt til gravsteder langs kysten, der de ble lagt i hvert sitt hull i de høye murene som huser de døde. Ved hvert hull satte man opp en plakett: “Liberiansk statsborger. Druknet.”

Spørsmålet for sicilianerne var hva de skulle gjøre med de overlevende, som samtlige søkte om asyl. Noen ble tatt inn i herberger for å vente på innenriksministeriets innkalling til Roma. Der skulle de intervjues for å undersøke om de var berettiget til flyktningstatus og om de således skulle ha rett til å bo og arbeide i Italia. Andre forsvant i stillhet i ly av natten og ble antatt å ha solgt seg til Italias blomstrende svarte økonomi.

Men noe i stormens voldsomhet og skipbruddets gru hadde berørt hjertene til innbyggerne i Realmonte, og to unge par – en bror og en søster og et gift par – ble tilbudt en leilighet i byen av lokalavdelingen til Røde Kors etter at det var blitt kjent at de to unge kvinnene var gravide. Realmonte følte at man ville beskytte disse to jentene, som fortsatt var tenåringer. Og når de om våren fødte sine barn, ga innbyggerne dem barnevogner og babysenger, lagde mat til dem, og forsøkte å lære dem å ta vare på sine spedbarn.

Men senere ble stemningen forandret. Problemene begynte da jordmoren lot det bli kjent at jenta som hevdet at hun var der med sin bror, i virkeligheten hadde sex med ham. Ryktet spredte seg fort i landsbyen. Var det mulig, spurte innbyggerne seg, at de to i virkeligheten ikke var bror og søster, slik de hevdet? Og hvis ikke, hvorfor hadde de sagt det? I landsbyfolkets øyne var det noe avskyelig i en slik løgn. Skipbruddet fikk ringvirkninger over hele Sicilias sørkyst. Oppe i San Biagio Platani, en liten landsby som lå høyt oppe ved sommerbeitene, inviterte en bydoktor og hans kone femten av de unge afrikanerne for å bosette seg der mens de ventet på innkallingen til Roma. Fem av dem var kvinner, og når man oppdaget at en av dem var gravid, tok bybefolkningen hånd om henne, akkurat som i Realmonte. Men når våren kom hadde forholdet mellom folket i San Biagio Platani og deres afrikanske gjester begynt å bli en smule spent. Ifølge dr. Palumbo aksepterte alle til å begynne med de besøkendes motvilje mot å fortelle særlig mye om seg selv. Men alle trodde at tilbakeholdenheten deres skulle forsvinne når de begynte å føle seg sikre og godtatt. Det gjorde den imidlertid ikke – den vokste seg snarere sterkere.

Afrikanerne begynte å endre navnene sine, deretter alderen, og til slutt alle mulige detaljer rundt deres reiser som de tidligere hadde gitt slipp på. Flere av jentene viste seg å være gravide, og når ei av dem oppga at hun var 18, deretter 25 og senere 22 år gammel, moret det først dr. Palumbo, men deretter ble han en smule irritert; han ba henne om å velge en alder og holde seg til den, om så bare av praktiske hensyn.

Senere på våren var det ikke særlig mye velvilje igjen verken i Realmonte eller i San Biagio. Sicilianerne kunne helt enkelt ikke forstå hvorfor mennesker som de hadde øst en slik ekte hengivenhet over ikke virket som de stolte nok på dem til å betro dem sine virkelige historier til gjengjeld. De følte seg utnyttet. Bare noen få betroelser ville i følge dr. Palumbo ha gjort stor forskjell. En morgen da San Biagio våknet, hadde tre av de besøkende tatt den tidlige morgenbussen til Palermo. I april var det ingen igjen. Til og med de gravide jentene hadde dratt, og ikke én av dem hadde sagt adjø. I Realmonte stengte de to parene med sine spedbarn dørene og vinduene og unngikk sine verter, som på dette tidspunktet, krenket og uforstående, helst ville at de skulle flytte videre.

Det er ikke lett for mennesker som har flyktet fra vold og forfølgelse, eller til og med fra fattigdom og håpløshet, å håndtere sannhet. Når beretningen deres er deres eneste virkelige pass, når de har kastet sine identitetspapirer og forsøkt å gjenoppfinne seg selv, er det vanskelig å la være å utbrodere fortidens prøvelser. Livet som flyktning er fullt av rykter. Blant de som venter på å bli intervjuet for å få flyktningstatus – enten av UNHCR, som tar beslutningen om flyktningstatus for 40 land, eller av innvandringsmyndighetene i landene som selv tar beslutningene i disse spørsmålene – sirkulerer rykter om at det er mer sannsynlig at enkelte nasjonaliteter får asyl enn andre, at visse beretninger fungerer bedre enn andre og at visse fortellinger berører intervjuerne følelsesmessig mer enn andre.

Handelen med “gode” historier, historier som gir asyl, har blitt en allmenn praksis i flyktningkretser, blant mennesker som er livredde for at deres egen virkelige historie ikke er tilstrekkelig kraftfull. Hvor lett, hvor naturlig, er det da ikke å forme hendelsesforløpet slik at det gir større håp om en bedre fremtid? Menneskehandlere som frakter sine kunder til den vestlige verden er kjent for å anbefale identiteter, og å gi råd om hvilke nasjonaliteter som sies å ligge på listen over land asylsøkere ikke kan sendes tilbake til uten å bryte Flyktningkonvensjonens paragraf om non-refoulement – at ingen skal sendes tilbake til steder der forfølgelse og fare for eget liv råder.

De siste årene – i og med at antallet mennesker som har kommet til vesten for å søke asyl har økt kraftig og dermed også har økt presset på immigrasjonstjenestemennene om å avslå så mange søknader som mulig – har ideen om hva som er sannhet og hva som er løgn fått en særskilt sprengkraft i flyktningspørsmål. Troverdighet har blitt målestokken som alt bedømmes ut fra. Om man oppdager at en asylsøker ikke snakker sant blir søknaden til vedkommende avvist automatisk, hvor ekte selve motivet enn må være. “Manglende troverdighet” – det vil si antakelsen om at asylsøkeren lyver – har i store deler av vesten blitt den viktigste årsaken til avslag. For advokatene har det derfor blitt veldig viktig å overbevise sine klienter om at de bare må fortelle sannheten. På samme måte har det å oppdage en løgn, hvor uviktig den enn måtte være, blitt en utfordring for immigrasjonstjenestemennene, som innrømmer at en løgn, “noe som ikke stemmer, så lite det enn måtte være, som reisemåten eller avreisedatoen”, gjør det mulig for dem å kvitte seg med en sak (en asylsøknad). Tragedien er et faktum når den virkelige historien, den sanne historien, er sterkere enn den konstruerte og ville garantert flyktningstatus, mens den falske ikke gjør det. Det er sannelig ikke lett for asylsøkerne, men heller ikke for intervjuerne, som tvinges til å være overdrevent på vakt etter løgner i historiene til desperate mennesker.

Usannheter omgir flyktningene. De siste årene har en fiendtlig kampanje mot dem som ankommer den vestlige verden uten identitetspapirer – noe som omtrent alle asylsøkere tvinges til å gjøre – vunnet terreng, spesielt i Europa. Løgnaktige innvandrerfiendtlige krefter, som manipulerer både statistikk og offentlige tall og spiller på den lettroende allmennhetens redsel og bange anelser, har begynt å produsere sensasjonelle prognoser om en fremtidig invasjon av desperate og grådige innvandrere. Migration Watch UK, en selvutnevnt uavhengig ekspertgruppe, advarer på nettsiden sin om at “vi kan forvente oss minst 200 000, kanskje 250 000, innvandrere i året fra land utenfor EU”. UNHCR i Genève, som utkjemper et slag mot de vestlige landenes mer og mer restriktive asylpolitikk, betrakter den britiske sensasjonspressen, med dens stadige angrep på flyktninger, med stor skepsis og avsky.

Ved millennieskiftet skjerpet Sun, Daily Mail og Daily Express tonen i kampanjen mot innvandrere. Noen eksempel på overskrifter: “Swan Bake: Asylum seekers steal Queen’s birds for barbecues” (Sun); “Official: Asylum tearing UK apart” (Sun); og “Widow, 88, told by GP: make way for asylum seekers” (Mail on Sunday). På grunn av en voksende følelse av at rapporteringen i britisk media gir altfor mye plass til marginale grupper som forsøker å spre panikk og fremstille asylsøkere som truende unge menn med kontakter i den kriminelle underverdenen, gjennomførte gruppen “Article 19” våren 2003 en studie av medienes rapportering i flyktningspørsmål. Man kom frem til at statistikken “ofte manglet kilder, var overdrevet eller mangelfullt forklart”, at sladderpressen ikke klarte å skille mellom økonomiske flyktninger og asylsøkere, og at mediedekningens fiendtlige innstilling fremkalte en følelse av fremmedgjøring og skam blant flyktninger. Ferske undersøkelser gjort av ICAR (the Information Centre about Asylum and Refugees in the UK) har kommet frem til at denne ustanselige gjentakelsen av fiendtlig og feilaktig rapportering bidrar til mer fiendtlige innstillinger hos allmennheten, noe som i sin tur fører til spenninger og til og med rasistisk trakassering. UNHCR og det britiske journalistforbundet gikk sammen for å utarbeide anbefalinger for god rapportering, og i oktober 2003 utferdiget den britiske pressens klagenemnd, Press Complaints Commission, retningslinjer om upresis språkbruk.

Tross dette fortsetter den fiendtlige og trangsynte rapporteringen som nonchalant overser forskjellen mellom asylsøkere, flyktninger, asylsøkere som har fått avslag og økonomiske flyktninger. I de fleste artiklene anvendes termene på måfå, som om de var synonymer. I Daily Mail har Ross Bensom publisert en artikkelserie om sigøynerne, der han advarer om en invasjon av sigøynere i forbindelse med EUs utvidelse i 2004. Det er bred enighet om at dette folket fortsatt er den mest foraktete og forhatte av alle europeiske etniske minoriteter. I januar 2004 tok Sunday Times opp temaet, og antydet at opp til 100 000 sigøynere var på vei. Neste dag la Sun til at etter tre måneder i Storbritannia skulle disse menneskene være “berettiget til helsetjenester, skolegang, pensjon og sosialhjelp”. Så økte Daily Mail antallet til 1,6 millioner: “Gypsies prepare to invade Britain”. Selv om man to dager senere korrigerte dette sifferet til 40 000, spådde man uansett en “økonomisk katastrofe”. Til og med The Economist snakket om de “kommende hordene”. Den 22. januar handlet hele førstesiden av Daily Mail om en rapport fra Organisation for Economic Co-operation and Development som hevdet at Storbritannia tok imot en femtedel av den vestlige verdens asylsøkere og hadde “mislyktes med å stoppe asylflommen”. Artikkelen viste seg senere å bygge på tall fra 2002, og den tok ingen hensyn til faktumet at Storbritannia for øyeblikket ligger på åttendeplass når det gjelder innvandring i forhold til folketall, langt etter Østerrike, Norge, Sverige, Sveits og Irland.

I ethvert tilfelle får gamle EU-land, ifølge gjeldende EU-avtaler, holde sine arbeidsmarkeder stengt for nye medlemmer i en overgangsperiode på sju år, og undersøkelser har allerede vist at lysten om å flytte vestover kanskje ikke er så stor hos innbyggerne i de nye medlemslandene. Løgner, feilaktigheter, overdrivelser, usannheter – dette er den nye asylverdenens klima, der politiske holdninger heller enn å være basert på bevis er et svar på medienes og allmennhetens oppfatning. De som søker asyl, stilt opp mot de kaotiske, motsetningsfylte og diskriminerende asylprosedyrene som råder i den vestlige verden, kjemper for å få fotfeste på alle måter de kan.

For ikke så lenge siden sa FNs generalsekretær Kofi Annan til Europaparlamentet at Europas innvandrerfiendtlige retorikk “avhumaniserer” mennesker. “Denne tause menneskerettighetskrisen,” fortsatte han, “er en skam for vår verden.”