Når ofrene krever sensur

Hollywood i Bosnia. I oktober avdekket bosniske medier en sensasjonell nyhet: Hollywood-filmstjernen Angelina Jolie skulle regissere en film om Bosnia! Det skulle bli en kjærlighetshistorie, filmet i Bosnia, med lokale skuespillere.

Men sensasjonen ble snart til en skandale: Det bosniske kulturdepartementet nektet Jolie og hennes filmteam tillatelse til å filme i Bosnia-Hercegovina. Kulturminister Gavrilo Grahovac sa han hadde tatt beslutningen etter klage fra Association of Woman Victims of War, som representerer de kvinnelige ofrene for massevoldtekt under krigen i Bosnia.

Det er vanskelig å si hva som var den største skandalen: Sensureringen av filmen, eller Grahovacs kommentarer. Han sa han beklaget at han ikke kunne tillate filmen, på grunn av krenkelsen av det enorme antallet ofre (det er antatt at mellom 20.000 og 50.000 bosnjakiske kvinner ble voldtatt under krigen). For øvrig hadde hverken Grahovac eller kvinnen som krevde hans beslutning, lest manuskriptet til filmen. Det handler angivelig om et offer som forelsker seg i en voldtektsmann.

Krav om sensur

Legger vi all sympati for ofrene og deres følelser til side, kan det ikke være noe annet navn på deres krav enn sensur. Med hvilken rett, bortsett fra den moralske, kunne disse kvinnene insistere på at filmen ble forbudt? Kan et krav om sensur rettferdiggjøres av noen annen grunn enn en lovovertredelse? Selv da er det en offentlig anklager som skal reagere, ikke kulturministeren. Tenk deg en situasjon hvor representanter for holocaust ber en kulturminister om å stanse en film der et jødisk offer forelsker seg i en tysk gjerningsmann. Bare tanken virker absurd.

Vanskelig tema

Det er ingen tvil om at massevoldtekten av bosnjakiske kvinner er et vanskelig tema. Det betyr imidlertid ikke at det overhodet ikke kan behandles. Jasmila Zbanics film Grbavica: The Land of My Dreams, vinneren av Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin 2006, forteller på en brilliant måte historien om en kvinne som blir nødt til å fortelle sin tenåringsdatter at hun er et barn av en slik voldtekt. Problemet i Jolies tilfelle er at bosnjakene, liksom mange andre ofre, ikke liker det når utlendinger blander seg inn i “deres krig”. Det er ikke noe nytt at ofre ser på seg selv som de mest kompetente dommere i saker om deres egen lidelse – om ikke på en kunstnerisk måte, så på en moralsk. Utlendinger blir ofte beskyldt for å utnytte” lidelse for profitt.

Dessverre har mange kunstverk om krigen i Bosnia vært dårlige eller ikke godt nok vist bosniernes lidelser. Å ha tragiske erfaringer er ikke noen garanti for at man kan uttrykke dem kunstnerisk. Tvert imot, studier av offerpsykologi viser at ofre sjelden er i stand til å beskrive det de ble utsatt for, enda mindre i et kunstnerisk uttrykk. Det kan hende at Jolie, i sin regissørdebut, ender opp med å lage en forferdelig og ufølsom film. Eller kanskje ikke. Et krav om å sensurere en film som ennå ikke er laget virker helt ufornuftig.

La oss heller ikke glemme et annet viktig faktum forbundet med massevoldtektene: Det var nettopp fordi voldtatte kvinner var villige til å snakke til journalister, representanter for internasjonale humanitære organisasjoner, etterforskere og dommere (i Haag), og fordi massevoldtektene i Bosnia og Rwanda fikk internasjonal oppmerksomhet, at de i 2002 ble ansett og betegnet som et våpen for “etnisk rensing” og en forbrytelse mot menneskeheten.

For å komplisere saken ytterligere så virker hovedargumentet til kvinnene – at de er forurettet over at en av dem kunne ha blitt forelsket i sin voldtektsmann og torturist – ytterst problematisk for meg. Hvorfor? Fordi det viser at for dem var og forblir gjerningsmennene monstre og dyr, beskrivelser ofte brukt på krigsforbrytere. For å kunne voldta kvinnene (eller torturere eller drepe dem), måtte gjerningsmennene degradere dem, frarøve dem deres menneskelige egenskaper, redusere dem til ikke-mennesker, til “søppel”, som de ble kalt. Ved å benekte menneskelighet hos gjerningsmennene, gjør ofrene akkurat det samme som gjerningsmennene gjorde mot dem.

Det gode og det onde

Jeg påstår ikke at voldtektsofre skal glemme – det er veldig vanskelig. På samme måte som å tilgi, er å glemme en svært individuell handling. Men umenneskeliggjøringen av gjerningsmennene bidrar bare til en misforståelse av kjernespørsmålet: Vi bærer alle inne i oss potensialet til både det gode og det onde. I kritiske situasjoner kan vi ikke garantere hvilken side vi velger. Det er en meget ubehagelig side ved å være menneske. Likevel, så paradoksalt det måtte lyde, å umenneskeliggjøre gjerningsmennene betyr at vi rettferdiggjør deres forbrytelser. Fordi de ikke er mennesker, men bare dyr, er de ikke ansvarlige.

Fikk ikke pensjon

Det er et annet, svært alvorlig problem kvinnelige krigsofre står overfor, en annen type ydmykelse påført dem, ikke av Angelina Jolie, men av deres egne samfunn. Det var ikke lett for voldtektsofrene å vende tilbake til et normalt liv. Inntil nylig hadde de ikke engang status som krigsofre. Dette betydde at de ikke fikk noen pensjon eller andre sosiale goder, noe som forverret “skammen”. At loven ikke godkjente dem som ofre kom til syne først etter at Zbanic ga ut sin film og organiserte en internasjonal kampanje. Til slutt ble deres legale status forandret.

Ville det ikke vært bedre å gjøre noe med de virkelige problemene og frustrasjonene til de kvinnelige ofrene i Bosnia, i stedet for de som er funnet på? De lider mer av å bli stemplet og forkastet i eget samfunn enn av en angivelig kjærlighetshistorie av en eller annen Hollywood-stjerne.

PS. Kontroversen i Bosnia angående kulturministerens forbud holdt på i en måned. Da forbudet ble opphevet, var det for sent. Angelina Jolie hadde bestemt seg for å filme i Budapest.