Frihet gjennom overvåking

Om det skulle være nødvendig med bevis for å påvise hvordan verden har endret seg i “terrorismens æra”, trenger man bare å se på hendelser som nylig fant sted i det pittoreske kongedømmet Danmark.

I kjølvannet av skyteepisodene i København har myndighetene raskt forandret denne tradisjonelt liberale nasjonen til et slags “post 9/11”-terrormiljø. Så å si uten noe offentlig engasjement har politi og sikkerhetstjenester skaffet seg nye maktmidler som burde skapt omfattende debatt.1 I stedet ser det ut til at danskene, på grunn av frykt og usikkerhet, passivt har akseptert regjeringens tiltak.

Skytingen i Danmark var del av en rekke “terrorisme-relaterte” hendelser som har utløst nasjonal ustabilitet og uro i land over hele verden. I dette tilfellet gikk en væpnet mann til angrep på en filmregissør og en synagoge. Tre mennesker, deriblant den mistenkte gjerningsmannen, ble drept, og fem politifolk ble skadet under hendelsen.

I løpet av noen dager var Danmarks sikkerhetslandskap endret. På det mest åpenlyse nivået var politi utstyrt med grovkalibrede automatvåpen å se på offentlige steder. I mellomtiden gjorde sikkerhetstjenestene raske fremstøt for å skaffe seg økte maktmidler. Dette omfattet forslag om å tillate det danske forsvarets etterretningstjeneste å overvåke danske borgere i utlandet, og en ny antiterror-pakke til både etterretningstjenesten og politiet.2

Denne tendensen var tydelig i Danmark også før drapene, med beslutningen om å legge regjeringens organisasjon for nettsikkerhet, “Govcert”, inn under etterretningstjenesten, og et forslag om utvidet datalagring. Parallelle personverntiltak ble oversett av lovgiverne. Faktisk har det i noen måneder kommet sterk kritikk av den fallende standarden på databeskyttelse i Danmarks offentlige institusjoner.

Sikkerhetspolitiske reformer

Dette mønstret har bemerkelsesverdige likhetstrekk med konsekvensene av tilsvarende tragedier i andre land.

Den nyeste listen over “terrorismerelaterte” episoder åpner med det som skjedde i Ottawa i oktober 2013. Hendelsen kanadisk politi klassifiserer som et “terroristangrep”, var drapet på en soldat som sto utenfor det føderale parlamentet. Han ble skutt og drept av en mann som opererte alene, og som etterpå tok seg inn i bygningen og havnet i skuddveksling med vakter. Siden da har kanadiske myndigheter presset på for sterkt utvidede fullmakter til politi og sikkerhetsstyrker.3

I desember samme år ble atten mennesker holdt som gisler av en bevæpnet mann i en kafé i Sydney i Australia. Det endte med tre drepte. Den australske regjeringen svarte med en pakke sikkerhetstiltak som observatører mener er den hardeste i nyere australsk historie.4

Rally in support of the victims of the 2015attack, Paris, 11 January 2015. Photo: Guillaume Highwire. Source: Wikimedia

Så, i januar 2015, førte en serie episoder i Paris (best kjent er angrepet på Charlie Hebdo) til at tjue mennesker døde. Den franske regjeringens reaksjon med å fremme nye lovforslag har vært nærmest identisk med det som skjedde i Australia.

Alle regjeringer har svart på disse hendelsene på en nærmest oppskriftsmessig måte. Det vil si med økt utveksling av data mellom ulike organer, utvidede fullmakter til vilkårlig maktbruk for politiet, mer masseovervåkning, målrettet overvåking uten rettslig kjennelse, mer omfattende lagring av kommunikasjonsdata og svekkelse av personvernet. Det dreier seg i virkeligheten om blankofullmakter på tvers av landegrensene.

Enhver som bekymrer seg for personvernets fremtid, bør nøye merke seg hva som har kommet ut av alle disse angrepene – men særlig tiltakene etter skytingen i Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Paris. Kjeden av hendelser i raskt tempo i ukene etterpå har utløst en dominoeffekt med dyptgripende tiltak og flammende retorikk som kan true retten til privatliv i mange tiår frmover.

“Sammen for fred og frihet”

Denne svekkelsen av personvernet er del av et storstilt globalt angrep på personlige friheter, varslet av det fremviste samholdet blant verdens ledere under Hebdo-demonstrasjonen i Paris.

For å sette ting i sammenheng er det bryet verd å spørre hvorfor (og hvordan) alle disse nasjonale lederne spontant dukket opp i Paris’ gater. Etter to måneder er det spørsmålet fremdeles ubesvart. Dette er en avgjørende viktig sak, særlig ettersom mediene så å si unisont har kjøpt den forenklede versjonen at lederne kom sammen for å vise samhold for ytringsfrihet og brorskap.

Enkelte observatører finner dette synet lite troverdig. Statsoverhoder er sjelden samstemte om grunnleggende friheter – bortsett fra når det er et påskudd for konflikt (tenk på det globale hysteriet rundt “krigen mot narkotika” ledet av Thatcher og Reagan på 1980-tallet).5

Ledere er enda sjeldnere enige når det gjelder ytringsfrihet – et felt der de fleste av de politiske tsarene i Paris-demonstrasjonen har et skremmende rulleblad. Og likevel – med utilsiktet ironi kom over førti av dem plutselig til syne i det sensasjonelle, oppstilte bildet som ble tatt i teten av demonstrasjonstoget.

Jeg skriver “over førti” fordi en fullstendig liste – bemerkelsesverdig nok – ikke er lett å finne. Det er få i mainstream medier som oppfatter en slik detaljert oversikt som relevant (det klarer seg lenge med den ofte oppgitte A-listen med Hollande, Merkel, Cameron og Netanjahu).

Det var faktisk en student ved London School of Economics, Daniel Wickham, som på Twitter påpekte det hyklerske ved at Frankrike gikk arm i arm med lederne i Egypt, Algerie, Russland, Tunisia og andre land i ytringsfrihetens navn.6

Likevel, stemningen i Paris var preget av samhold – og ve den som besudlet dette blendverkets magiske øyeblikk. For egentlig representerte demonstrasjonen – og dens generiske konklave av verdensledere – ikke bare en ny enighet; den symboliserte også håp om fremgang for demokrati og rettigheter. Slik var i alle fall den høystemte tonen i de fleste uttalelsene.

Men tilbake til utgangspunktet – hvorfor og hvordan skjedde dette? Og hvorfor i nettopp dette øyeblikket i historien?

Det er mulig at det er dannet en uformell ny akse, angivelig for å beskytte ytringsfrihet og fred, men som i virkeligheten er motivert av behovet for å vise større grad av enhet i “krigen” mot terror.

Aktiviteten antyder at sikkerhetsorganisasjoner over hele verden er enige om at terrorproblemet sannsynligvis vil eskalere.

Like før den store demonstrasjonen i Paris ble det avviklet et langt mindre kjent toppmøte mellom disse nasjonale lederne. Et annet fulgte etterpå i Washington DC. Det all denne aktiviteten antyder, er at sikkerhetsorganisasjoner over hele verden er blitt enige om at terrorproblemet sannsynligvis vil eskalere. Eller at det i det minste vil bli mer tilfeldig, usikkert og politisk mer virkningsfullt og sensitivt.

Globale sikkerhetstiltak

Dersom hensikten med Paris-alliansen virkelig var å danne en ny akse på terrorfronten, oppfyller den allerede den intensjonen. Før støvet hadde lagt seg etter demonstrasjonen, hadde en rad av verdens ledere begynt å hevde behovet for bedre sikkerhet og redusert personvern.

Storbritannias statsminister David Cameron foreslo øyeblikkelig tiltak for å begrense bruken av kryptering, og den australske regjeringsadvokaten brukte angrepene i Paris til å rettferdiggjøre utvidede fullmakter til politiet og sikkerhetstjenestene. Forsøk fra Danmark på å gjeninnføre datalagring fikk støtte, mens strengere sikkerhetstiltak ble fremmet i Nederland, Belgia og Østerrike.

Italia planlegger å innføre et spekter av nye bestemmelser som sikrer mer vidtgående fullmakter til politiet.7 I Belgia undersøker forsvarsministeren og innenriksministeren mulighetene for et lovtillegg som skal tillate mer utplassering av militære i boligstrøk. Spania har innført hardhendte og rasistiske sikkerhetskontroller,8 mens USA vurderer en rekke strenge tiltak.9

Politiaktivitet i forsteder blir stadig vanligere, med høyprofilerte operasjoner rettet mot folk som gir uttrykk for subversive synspunkter. I Antwerpen har politiet foretatt razziaer mot flere hjem, og arrestert folk som skal ha spredt “hatmeldinger i sosiale medier”.10

En konsekvens av enhetsfronten i Paris er at politi og sikkerhetstjenester – mange av dem er allerede uansvarlige og utenfor kontroll – vil ha rett til å overskride grensene for akseptabel oppførsel. Det kan akselerere tendensen til militarisering av byene og alminnelig overvåking.

Ekskludering og tilbakeslag

International Business Times har merket seg at angrepene i Paris har hatt en dyptgående virkning på Europas politiske dynamikk:

Over hele Europa bruker ytterliggående høyrepartier og sentrum-høyre-partier terroristmordene til å kreve at landene deres må slå ned på innvandring og bli tøffere mot terrorisme. Slik retorikk kan også få venstrepartier i Europa til å innta en hardere holdning til sivile friheter når de angripes fra høyresiden om at de er svake i sikkerhetsspørsmål, ikke minst fordi det stunder mot valg i mange av disse landene i år.11

I EU Observer går den politiske filosofen Bleri Lleshi lenger, når han uttrykker bekymring for at Europa går mot en angstkrise:

Om man ser på velgerne til greske Gyllent Daggry eller tilhengerne av anti-innvandrings- og anti-EU-partiet UKIP, blir det tydelig at slike partier får økt popularitet blant sosialt eksluderte mennesker.12

Og det ligger noe der. Et opplagt produkt av hvilken som helst omforent holdning regjeringer imellom, er risikoen for å utløse konflikt med dem som føler seg forvist eller isolert av konsensusen. En uke etter Paris-demonstrasjonen gikk 25 000 personer ut i gatene i Dresden i en motdemonstrasjon med protester mot “islamiseringen” av Europa. Denne demonstrasjonen ble i det store og hele fordømt av politiske ledere – en samstemt front som igjen kunne gi næring til ytterligere fiendtlighet og følelse av isolasjon, og muligens ekstremistiske handlinger – og ikke fra islamske terrorister.

Den forente fronten i Paris hadde åpenbart som mål å sende et solidaritetsbudskap mot de som måtte ønske å ødelegge fred og frihet. Faren med dette utspillet er at millioner av andre mennesker blir sinte og frustrerte når det strammes til rundt deres nasjonalistiske eller rasistiske bevegelser. Sikkerhetstjenestene frykter kanskje at denne kjeden av reaksjoner og kontrareaksjoner kan sette nabolag opp mot nabolag.

Det er i alle fall tilfelle at alt som åpent vitner om solidaritet på begge sider av det islamske gjerdet, vekker en intens følelse av å være truet. I Danmark, for eksempel, ble det lagt ned blomster på stedet der drapsmannen var blitt skutt. Det avlet raseri, som bidro til at et rekordstort antall mennesker – 3000 – møtte opp i moskeen da gjerningsmannen skulle minnes i en seremoni den påfølgende fredagen. Denne massive støtten til drapsmannen ga grunnlag for spekulasjoner om en voksende splittelse i det danske samfunnet.13

Fryktens språk

Mens regjeringer har blitt enige om sikkerhetstiltak som må gjennomføres som svar på slike angrep, er de fremdeles splittet i synet på når merkelappen “terrorist” bør brukes. I et tidlig stadium under beleiringen i Sydney var politiet påpasselig med å melde at ugjerningen var satt i verk av en sinnssyk “ensom ulv”, og ikke knyttet til terrorisme. Da det senere dukket opp et IS-flagg, ble dette synet forlatt.

Regjeringer har imidlertid samarbeidet om å fremskaffe provoserende bildemateriale og ditto retorikk i forbindelse med terrorisme. Disse bestrebelsene går blant annet ut på å erstatte esoteriske transitive verb med folkelig språk. Historisk forteller denne øvelsen vanligvis om truende frykt og hat.

For øyeblikket er det mest fremstående transitive verbet “radikalisert”. På svært kort tid har ordet gått inn i det globale politiske og mediale vokabularet – og det i en slik utstrekning at mange nå ser på det som en selvinnlysende sannhet.

Å være radikalisert vil si å ha gjennomgått radikalisering, på samme måte som det transitive verbet forgiftet betegner utfallet av forgiftning. Tenk på et annet transitivt verb: “smittet”.

Når regjeringer knytter substantiv til transitive verb, gjør de gjeldende en folkelig forestilling om at samfunnet står overfor et skummelt – ofte usynlig – giftstoff som gir like giftige utslag. Så radikalisering skaper uunngåelig radikale. Og radikale er, etter en enkel slutning, gift.

Transitive verb brukt på denne måten er ekstremt kraftige lingvistiske redskaper, først og fremst fordi de gir bud om skrekkelige effekter som krever katastrofetiltak. Og naturligvis har radikalisering rettferdiggjort nye, vide fullmakter til politi og sikkerhetsstyrker som tester grensene for enhver liberal grunnlov.

Hemmelighold og mørklegging har vært i hjertet av britisk styre i århundrer.

Problemet med slike språklige kunstgrep er at de får et eget liv. McCarthyismen viste at “kommunistisk infiltrering” ledet til giften samfunnsomveltning, som i sin tur førte til kravet om en lojalitetstest som ble anvendt på horder av amerikanske borgere. På liknende måte krever nye britiske lover at alle ansatte i offentlig sektor skal rapportere ethvert tilløp til radikalisering, til og med hos barn. Dette kan ikke gå bra.

Er overvåking klokt?

Svarene på slike angrep – utvidet datautveksling, større vilkårlig maktutøvelse for politiet, økt masseovervåking, overvåking uten rettslig kjennelse, økt lagring av kommunikasjonsdata og svekket personvern – innebærer en ny utvikling. Tidligere var myndighetene tilbøyelige til å benytte tiltak som var mer målrettet og direkte relevante til de aktuelle hendelsene.

Tenk på massakrene i Oklahoma, Dunblane og Port Arthur, for eksempel, som fant sted så sent som på 1990-tallet. Det som kom ut av disse tragediene var direkte relevante initiativer som våpenlisenser, reguleringer på eksplosiver og politireform. Alle disse “reformsentrerte” tiltakene var bygd på et faktagrunnlag.

Masseovervåking har vært et sikkerhetstiltak i mange tiår. Men nå ser det ut til å ha blitt det så å si eneste mulige svaret. Myndigheter klager over at de trenger mer informasjon for å oppspore potensielle ugjerningsmenn, og forlanger at kravet om bevis for skyld reverseres.

Alt dette reiser spørsmålet om ett av det 21. århundres mysterier: hvorfor er det slik at i hver terrorist-relatert hendelse i 2014 og 2015 hadde sikkerhetstjenester og politi detaljerte kunnskaper om gjerningsmennene? Og hva i all verden kommer det av at de hadde like detaljerte kunnskaper om de som sto bak massakrene i Oklahoma, Dunblane og Port Arthur, og likevel unnlot å gjøre noe?

Kanskje er den virkelige skandalen ikke så mye at myndighetene ikke handlet (selv om de hadde makt til å gjøre det), men at regjeringer og parlamenter ikke stilte dem til ansvar.

Utenfor USA, der det i det minste er en viss sans for at sikkerhetsmyndigheter må svare for seg, er det liten eller ingen interesse for slikt. I Storbritannia, trass i en fersk rettsavgjørelse om at overvåkingen utført av tidligere GCHQ var ulovlig,14 har regjeringen avslått å kreve svar på spørsmål fra sine spionorganisasjoner. Hemmelighold og mørklegging har vært i hjertet av britisk styre i århundrer. Det er tross alt dette landets overvåker av etterretningstjenestene som senest i fjor flere ganger nektet å stille til høring i Parlamentet, og som tvang en parlamentskomité til å stevne ham.15

Selvsagt vil spionsjefer bare forholde seg til et fast grep fra sine politiske overordnede, som i Storbritannia og storparten av Europa historisk sett har vært handlingslammet. Så sent som i 2013, under en undersøkelse gjennomført av det britiske parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomité, fikk GCHQ-direktøren Sir Iain Lobban anledning til å gjøre som etterretningstjenesten har gjort overfor Parlamentet i mer enn tjue år.

Det kan aldri bli noen virkelig sikkerhet uten ansvarliggjøring. Det virkelige kommende slaget for rettighetsforkjempere – og for alle som bryr seg om en helhetlig offentlig sikkerhet – blir å tvinge nasjonalforsamlingene til å agere på en moden og ansvarlig måte og stille de ubehagelige spørsmålene som vil sikre adekvate reaksjoner når fare truer.