Fremtidskontroll

Da Edward Snowden for et års tid siden avdekket virksomheten til amerikanske National Security Agency (NSA) og britiske Government Communications Headquarters (GCHQ) utløste han en verdensomspennende debatt om makten etterretningstjenestene sitter med. Snowden blottla omfanget av femmerbandens – USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealands “Five Eyes” – spionasje på borgere verden over, den planetariske størrelsesordenen det stjeles, lagres og utnyttes data i – og dermed omfanget av privatlivets krenkelser, som artikkel 12 i FNs Menneskerettighetserklæring beskytter. Truet er dermed også meningsfriheten, grunnlaget for politisk aktivitet og opposisjon, og med det demokratiet.

GCHQ Bude, formerly called the Composite Signals Organisation Station Morwenstow, located on the north Cornwall coast at Cleave Camp, UK. Photo: PeterJDH. Source: Flickr

Etterretningstjenestene rettferdiggjør sitt samfunnsfarlige renkespill – datautvinningen fra verdensskyen og de krypterte mobiltelefonene til regjeringssjefer og innsamlingen av den uoverskuelige massen (u)kryptert e-post fra vanlige borgere – med et tynnslitt argument om å bevare orden og beskytte folks sikkerhet. Utspioneringen av verden handler imidlertid om mer enn bare en gigantisk datafangst på “World Wide Web” i “sikkerhetens” tjeneste. Den sammenfaller nemlig med tanke- og handlingsmønstrene til en ny epoke i menneskehetens historie basert på “geo-engineering”. Med sofistikert teknologi innrettes et “planetary stewardship”,1 et effektivt styringsorgan med fullmakt på vegne av planeten Jorden, til å kontrollere informasjonsflyten og andre prosesser for å opprettholde den kapitalistiske verdensorden.

Den amerikanske regjeringen innrømmer organisert datatyveri overalt på planeten Jorden hvor det er mulig å få tilgang til harddisker og nettskyen – en relativt ufarlig innrømmelse, hele verden visste det allerede. Vi tror likevel på Obama når han sier at han i fremtiden ikke kommer til å avlytte den tyske kansleren, at det globale datatyveriet i stedet skal rasjonaliseres, forbedres og slankes. Det løser imidlertid ikke problemet. Datatyveriet harmonerer altfor godt med tanken om “planetarisk ingeniørkunst”, opphevelsen av den lineære teknikk- og vitenskapsutviklingen som er betingelsen for “vekstøkningen” – i Tyskland bestemt ved lov.

Det planetariske datatyveriet Snowden avdekket er et forvarsel om en ny tid, og føyer seg sømløst inn blant andre “planetary stewardship”-prosjekter, der målet er å forsvare geosystemet fra kollaps, politiske konflikter og opprør. President Obama sa i et intervju med tvkanalen ZDF 18. januar 2014 at vi må “finne ut hva folk tenker og gjør”. Hvorfor denne enorme innsatsen for å holde en stor del av verdensbefolkningen under oppsyn? Slik at man bedre kan kontrollere dem, tidsnok luke vekk enhver liten spire til politisk motstand, for at informasjonen ikke bare kan tappes, men også – “interaktivt”, så å si – manipuleres ved hjelp av raffinerte
algoritmer.

Den globale mediamanipulasjonen

Kritikken av mediamanipulasjonen markerte for nesten 50 år siden, i 1968, et demokratisk oppbrudd. Kampanjen “Eksproprier Springer” rettet seg mot medias makt, mot den “forfølgende massen”, som Elias Canetti ville sagt.2 Det var allerede den gang kjent at effektiv mediebruk er uomgjengelig i arbeidet med å sikre globale herredømmer. I 1964, for nøyaktig 50 år siden, etablerte det brasilianske militæret et grusomt diktatur, i 1973 fulgte Pinochet-diktaturet i Chile, deretter militærkuppet i Argentina. De morderiske regimene ble støttet politisk og materielt av USAs etterretningstjeneste CIA – en aktet politiker som Henry Kissinger hjalp også til. Undertrykkingen, forfølgelsen og drap på opposisjonelle – fagforeningsfolk og venstrepolitikere, kunstnere og kirkelige – ble koordinert av tterretningstjenestene til de latinamerikanske militærdiktaturene. I Chile var en del av “Operation Condor”, aktivt støttet av USA. Også den gang lød begrunnelsen for den brutale undertrykkingen: terrorbekjempelse.

Å overlate ansvaret for demokratiet til etterretningstjenestene er høyst skjødesløst. Den gang “forsvant” titusenvis og forbrytelsene er fortsatt ikke oppklart. Å forlange eller forvente transparens fra etterretningstjenestene til USA og Storbritannia etter “NSA-affæren” nesten et halvt århundre senere, er en hjelpeløs holdning, som viser at vi ikke har lært noen ting av historien eller yter dramatikken i de nåtidige menneskerettighetsbruddene rettferdighet.

På venstresiden utløser avsløringene til Snowden kun tafatte kommentarer, ikke et krav om å uskadeliggjøre datatyvene: La dem bare drukne i datastrømmene de samler på harddiskene sine. Denne typen (naiv) kynisme yter ikke de aktuelle forsøkene på å kontrollere verdens samlede kunnskap rettferdighet. Globale “geo-engineering”-strategier har ligget på skrivebordet lenge – ikke bare til å bekjempe terrorisme, men også for å imøtekomme energikrisen, klimaendringene eller den truende matmangelen som følge av en voksende verdensbefolkning.

For å avverge den truende klimakollapsen tilbys for eksempel “Solar Radiation Management”. Man foreslår å transportere svovel opp i den øvre stratosfæren, for å redusere UV-strålingen og hindre videre oppvarming. Riktignok kommer himmelen til å bli gul av dette og utløse tallrike depresjoner; allerede Alexander von Humboldt påpekte virkningene naturforandringer har på menneskets psyke.3

I mellomtiden planlegger man å få bukt med energikrisen ved å dyrke såkalte energiplanter på enorme områder i Afrika og Latin-Amerika, lage solkraftverk i Sahara (Desertec) eller bygge fusjonsreaktorer, hvis talsmenn fortsatt drømmer om en uuttømmelig energikilde – som imidlertid ville befinne seg på jorden, i vårt alles nabolag, ikke som solen i en “sikkerhetsavstand” på 146 millioner kilometer (ifølge Hermann Scheer4).
Hundretalls millioner av menneskers sult kunne overvinnes ved hjelp av en fornyet “grønn revolusjon” og så videre.

Kort sagt: Ifølge overbevisningen til geoingeniørene kan ressursbegrensninger, av Richard Heinberg betegnet som “Peak everything”,5 overvinnes – om enn til en høy pris: et stadig større “økologisk fotavtrykk”, som etterlater seg forfalne økosystemer og bryter alle “planetary boundaries”6 – med uforutsigelige konsekvenser for planetens mennesker og natur. For denne forretningsvirksomheten – som tallrike store konserner og stater for lengst er viklet inn i – er én ting uunnværlig: informasjonskontroll, og dermed kontroll over menneskene.

Antropocen eller “kapitalozen”

Den nye tiden har lenge hatt et navn: Geologene har, etter forslag fra klimatologen og Nobelprisvinneren i kjemi Paul Crutzen, døpt den nye epoken “antropocen” – den menneskeskapte tidsalderen. Denne betegnelsen er ikke helt ny. Den italienske geologen Antonio Stoppani snakket allerede i 1873 om “antropozoikum”. I den forutgående epoken holocen hersket de gunstige klimatiske betingelsene for at menneskelige sivilisasjoner kunne utvikle seg, i motsetning til hundretusenvis av år tidligere. Den neolittiske revolusjonen, som for godt og vel 9000 år siden frambrakte bofaste bønder i Mesopotamia, var bare mulig i den varme tiden etter siste istid. De sivilisatoriske, kulturelle og tekniske framskrittene som den “prometiske revolusjonen” førte med seg (begrepet stammer fra Nicholas Georgescu-Rogen7)– oppdagelsen av ild – har gitt oss det bibelske budskapet, funnet i lignende ordlyd i andre monoteistiske religioner: “Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere.”

Dette budskapet er nesten like gammelt som den yngre steinalderen. Realiseringen kunne imidlertid først virkeliggjøres drastisk og på planetarisk nivå da en ny, andre prometisk revolusjon forandret jorden: den industriell-fossile revolusjonen ved utgangen av det 18. århundret. “Verdensorganismen”, som Alexander von Humboldt snakket om,8 blir nå behandlet som en gruve for energi og mineralske råstoffer – , og som en søppelcontainer. På det området har ingenting forandret seg.

Siden den såkalte moderne perioden har mennesket handlet innenfor et system som er kapitalistisk og europeisk dominert.9 Derfor ville det være mer presist å betegne antropocen som “kapitalozen” eller kapitalzoikum. I dag viser dens ødeleggende følger seg med all tydelighet: “Verdensorganismen” knaker under presset fra globale konserners verdivurderinger. Resultatet er en stadig mer omfattende makt over verdens fattige og utbyttede; de private og offentlige sikkerhetstjenestene konsoliderer de kapitalistiske strukturene.

I denne planetariske sammenhengen må datatyveriet til NSA og “de fem øynene” betegnes som et angrep på borger- og menneskerettighetene. Også den mektigste mannen i kapitalozen – USAs president – er drevet av den kapitalistiske utviklings- og utnyttelsesdynamikken, alene forpliktet på sitt lands interesser. Denne streben etter grenseløs berikelse – i materiell så vel som informasjonsmessig henseende – strider mot den fundamentale begrensningen som alt liv på jorden må rette seg etter.

Romskipet Jorden og de tre geosystemer: energi, materie og kunnskap

“På denne jordkulen kan menneskene ikke spre seg i det uendelige,” skrev Immanuel Kant i skriftet Den evige fred fra 1795, “men må omsider tåle hverandres naboskap slik at ingen opprinnelig har mer rett enn andre til å oppholde seg på et bestemt sted på jorden”.10 Det betyr ikke annet enn at naturen og dens grenser forplikter menneskene til å respektere stats-, folkeog verdensborgerretten, som “besøkende” på jorden har bestemt. For, fortsetter Kant, dersom “jeg sier om naturen: Den vil at dette eller hint skal skje, så betyr det ikke det samme som at den pålegger oss en plikt til å gjøre det (…), men at den derimot gjør det selv, enten vi nå vil eller ikke (…).”11

Restriksjonene som eksisterer på jordens begrensede overflate blir ikke respektert. Når stats-, folke- og menneskerettslige grenser overskrides, er det en fortsettelse av politikken med andre midler. Den kapitalistiske akkumulasjonens logikk er rett og slett uforenlig med kantiansk moral – og strider mot visjonen om “den evige fred”.

Jordens prinsipielle begrensning danner rammen i en berømt artikkel om “det framtidige romskipets økonomi”, av den heterodokse amerikanske økonomen Kenneth Boulding fra 1966.12 Livets evolusjon – og særlig mennesket og dets sivilisasjon på jorden – avhenger, ifølge Boulding, av tre geosystemer: energitilførsel og -bortførsel, materialstrømmer og kunnskap.

Vi forsyner oss av solenergien som ligger fossilt lagret i kullårene, naturgassboblene og oljefeltene, i stedet for å utnytte solens uendelige og evige strålestrøm. Energiutnyttelsen på jorden er ikke innrettet mot flows, men mot stocks, altså oppsamlinger. På den ene siden har dette de siste 250 årene brakt oss høy vekst og velstand (energiinnhøstingen fra de fossile lagringsstedene var betraktelig høyere enn det som kunne utnyttes fra de solare strålestrømmene). På den andre siden er ulempen åpenbar: De fossile lagrene blir plyndret, selv om det ofte blir oppdaget “ukonvensjonelle” energikilder. Videre har utslippene ved forbrenningen av hydrokarboner forvandlet jorden til et drivhus. De senere årenes “uvanlige værfenomenene” gir en forsmak på hva dette vil bety i framtiden. Gjenforsikringsselskapene slår allerede alarm.

Det andre geosystemet dannes av materialstrømmene, som forandres når vi utbytter de mineralske råstofflagrene. Filosofen Günther Anders bemerket sarkastisk at vi behandler jorden som en gruve: Det som kan utnyttes, blir utnyttet.13 Avfallet og utslippene bryr vi oss lite om, så lenge de kan sorteres bort “i naboens hage” eller kan gis videre (eksternaliseres) til forbrukerne via prisen på produktene. Planeten Jorden blir mot Kants formaning, det vil si uten juridisk rett eller moralsk berettigelse, plyndret nådeløst.14 Dette prinsippet for maksimal utbytting anvender vi også på råstoffene fra landbruket, på planter og til og med dyr, som vi fullstendig underlegger – som Boulding kaller det – vår cowboymentalitet, som om det ikke fantes naturlige grenser og etiske begrensninger i “romskipet Jorden”.

Det tredje geosystemet i Bouldings romskipmetafor er informasjonssystemet. På den ene siden
er dette i permanent bevegelse. Menneskene gjetter seg fram til og avdekker det ukjente, tilegner seg kunnskap fra andre, speider nysgjerrig etter nytt, oppdager indre sammenhenger og tilføyer kunnskapsbestanden stadig nye erkjennelser. På den andre siden glemmes det også, menneskene avlærer seg omgangen med nytteløse ting og forkaster det som er blitt avleggs. Slik har det seg at kunnskapsbestanden, av den franske teologen og filosofen Teilhard de Chardin og den russiske geologen Vladimir Vernadskij kalt “noosfæren”, alltid er i bevegelse. Peter Sloterdijk trekker inn noosfæren i sitt argument for at geosfærene slett ikke er begrensende, men kan overvinnes gjennom stadig ny kunnskap.15

På kort sikt er dette helt riktig: Biomassens grenser for trekullproduksjonen i 1800-tallets  industrialiserte Europa ble overvunnet idet “den underjordiske skogen”,16 kullårene, ble oppdaget og i dag blir de konvensjonelle energibærernes grenser utvidet gjennom ukonvensjonelle “fornybare” energibærere. På et eller annet tidspunkt gjør imidlertid nye grenser seg gjeldende, slik at bevegelsen ikke kan fortsette i det uendelige – selv om det er vanskelig å avgjøre fra samtidens perspektiv akkurat hvor dette endepunktet ligger.

Kunnskap i og uten grenser – og geosystemet Økonomi

Bare kunnskapssfæren befinner seg i en blafrende og tilsynelatende grenseløs bevegelse. Informasjonssystemet, derimot, er ikke grenseløst, i hvert fall ikke slik det tradisjonelt formidles “eksosomatisk”, i bøker eller på digitale PC-harddisker og servere i skyen. Informasjonen er til dels åpent tilgjengelig (Open Source, Wikipedia-prinsippet), til dels kan den kjøpes til markedspris når den frie kunnskapen (“Tanken er fri!”) blir gjort eksklusiv ved hjelp av patenter eller opphavsrettsregler – når et offentlig gode blir forvandlet til et privat gode. Til dels er denne kunnskapen overhodet ikke allment tilgjengelig, men “knuget til brystet” eller definert som “top secret” av mektige informasjonsmonopolister.

Kunnskapen er like fullt avgjørende for utviklingen av et fjerde geosystem, nemlig økonomien.
Økonomien som geosystem blir verken nevnt eller innreflektert av økonomen Boulding – sannsynligvis fordi alle økonomiske prosesser har dobbeltkarakter, og tradisjonelt blir bare det ene karaktertrekket, varehandelen, profittmakeriet, tilstrebelsen og oppnåelsen av gevinst, tatt til kjenne som “økonomi”. I sitt andre karaktertrekk er økonomi imidlertid alltid også forvandlingen av energi og materialer, i dag med global rekkevidde. I dette følger den en fullt og helt kapitalistisk utviklingslogikk og utnyttelse av naturen. Det er derfor riktig når Kenneth Boulding i 1960-årene skriver: “En maskins opprinnelse ligger i menneskesinnet, og både konstruksjonen og bruken involverer informasjonsprosesser som mennesker overfører på den materielle verden. Akkumulasjonen av kunnskap […] er nøkkelen til menneskelig utvikling av allev slag, særlig til økonomisk utvikling.”17

Men denne kunnskapen må settes i forbindelse med økonomiens doble karakter, med de økonomiske lovene og de materielle og energimessige utløpene i de planetariske systemene, og naturligvis også med interessene som de økonomiske aktørene forfølger.

Dermed konfronteres vi med de velkjente, allerede beskrevne paradoksene: Geosystemene er alle sammen begrensede, bortsett fra noosfæren, når den er lagret “endosomatisk”, i den menneskelige hjerne, ikke slik den i dag er lagret i bits og bytes på servere og harddisker og av NSA. Disse bitsene og bytene utgjør en beholdning, og den som disponerer den, behersker samtidig alle anvendelsene og tjenestene som følger med. Den kapitalistiske økonomien er programmert til permanent ekspansjon, noe trykket fra finansmarkedene sørger for og som aktører som Troikaen18 støtter opp under politisk, og dermed forsterker.

Når økonomien er så avhengig av informasjon, som Kenneth Boulding og flere andre forutsetter, er forvaltningen av informasjon en suveren økonomisk konkurransefordel. Den gir også politisk utbetaling, fordi den kan sikre dominans (ikke å forveksle med hegemoni, som forlanger konsensus).

Selv om den globaliserte økonomien er et geosystem, deler den seg likevel i nasjonalstater, som forbitret konkurrerer om den begrensede rikdommen. Da er det også fordelaktig å akkumulere kunnskap, selv om den ikke er produsert i egne skoler, universiteter, tenketanker og laboratorier. I lys av dette var det ikke overraskende, men like fullt sjokkerende, da Edward Snowden i et intervju uttalte at USA i stor stil spionerer på konkurrentenes økonomi. Det gjør med sikkerhet også andre regjeringer og deres etterretningstjenester, om enn ikke i like planetarisk omfang.

Digitale landnåm: Akkumulasjon av kunnskap gjennom ekspropriasjon

Den amerikanske regjeringen forfølger i grandios målestokk, og til last for sine konkurrenter i Europa og andre steder, en strategi som den amerikanske sosialgeografen David Harvey betegner som “accumulation through dispossession” (akkumulasjon gjennom ekspropriering).19Frem til nå har begrepet hovedsakelig henvist til materielle ressurser, energi og landervervelser verden over. Det grandiose datatyveriet viser imidlertid at begrepet må utvides til også å gjelde de digitale ervervelsene og ekspropriasjonene. Utvinningen av globale kunnskapsbestander blir samtidig et forretningsprinsipp, som stater også slutter seg til i den globale konkurransen om de beste funnstedene. Industrispionasje hører hjemme her, men også brain drain av høyt utdannede – fra perifere land til metropolene (og samtidig isoleringen mot “sosialturister” eller “fattigdomsmigranter”) – er del av denne strategien, som bare overfladisk ikke har å gjøre med NSA og dets kumpaners datatyveri.

Den nye æraen antropocen, som det allerede er skrevet tallrike bøker om,20tar seg ikke særlig godt ut. Snowden har gjort oss oppmerksom på hvordan NSA og “Five Eyes” manipulerer geosystemets informasjonsflyt. Virkelig farlig for alles overlevelse blir det først når den planetariske ingeniørkunsten settes inn for å “stabilisere” energiforsyningen og klimaet – for eksempel gjennom kunstige skydannelser med uoverskuelige følger. Slike “end of the pipe”-teknologier vil uvegerlig bli tatt i bruk – med mindre de herskende konsummønstrene, produksjonsforholdene, og de politiske kontrollmekanismene grunnleggende endres.

Ennå har vi et visst tidsvindu der vi kan forhindre global geo-engineering – gjennom opplysning om følgene og politisk motstand. For å organisere dette trenger vi kunnskap og fremfor alt informasjonsfrihet, altså en verden uten planetarisk datatyveri fra de fem etterretningstjenestene. Vi burde, nå et halvt århundre senere, ta lærdom av menneskerettighetsbruddene som ble frembrakt av etterretningstjenestene til de seks latinamerikanske militærdiktaturene sammen med CIA i 1960- og -70-årene i deres “kamp mot terror”.